Sosialisering

Sosialisering er prosessen hvor vi mennesker som en del av samfunnet lærer sosiale og intellektuelle normer og verdier. Læringsprosessen er evigvarende, fra fødsel til død.

Primærsosialisering er sosialiseringen som foregår i hjemmet, hvor foreldre og søsken er modeller for sosialiseringen.

Sekundærsosialisering er når sosialiseringen foregår andre plasser enn i hjemmet. For eksempel i skolen, med venner og fritids aktiviteter som idrett, korps, speider etc.

Sosialisering i dag er forskjellig fra da jeg vokste opp. Da hadde foreldrene mye større del i barnas liv. Mødrene var for en stor del hjemme og tok seg av oppdragelsen, mens fedrene var ute og tjente til livets opphold. I de hjemmene hvor mødrene var i jobb, stilte bestemødrene opp som barnepassere og hadde dermed en stor innflytelse i sosialiseringen av barna.

I dag er bildet et helt annet. Barna blir leverte i barnhage som et-åringer og fortsetter i skolen fra de er seks år. Dermed oppholder barna av dagens samfunn seg største parten av oppveksten på en institusjon. Da har sekundærsosialiseringen fra tidligere tider flyttet seg til å bli en primærsosialiserings arena. Barna tilbringer største delen av dagen i skolen, mange kommer til skolefritidsordningen tidlig på morgenen, før skolen starter og blir ikke hentet før mor og far er ferdige på jobb sent på ettermiddagen.

Jeg husker når mine jenter begynte på skolen. Jeg hadde valgt å være hjemmearbeidende husmor fra de var født. De begynte i en klasse hvor det var en del urolige elever som fant på all slags sprell. Særlig en gutt gav meg grå hår i hodet. Den ene jenta ble allerede første dag plassert ved hans side, og det var ikke mange dagene hun kom hjem med tom matboks. Jeg lurte på hva det var for noe? Jeg hadde lært dem, at uten mat og drikke duger helten ikke, så dette fikk jeg ikke til å stemme. Tynn som en tråkletråd var hun også, så det var ikke så mye å ta av heller. Problemet med matpakken var ikke at hun ikke likte maten, men at gutten ved hennes side syntes var hysterisk morsomt å spytte opp i matboksen hennes. Og da var det jo ikke så fristende å spise det som var i. Vi fikk etter hvert orden på ugagnet og det ble ro og orden på matfronten.

Som sagt i denne klassen var det er del urolige elever, som igjen førte til at det ikke var enkelt for lærer å holde styr på klassen. Jeg vil ikke komme inn på flere episoder her. Men jeg uttalte en gang til rektor på skolen, at det jeg hadde brukt de seks foregående årene på å lære mine jenter om folkeskikk og oppførsel blant folk, det hadde skolen/klassen klart å viske vekk på to måneder. Men da sa han, at det kunne kanskje se ut som at det var forsvunnet, men at det ville fremdeles sitte i jentene mine og komme frem etter hvert igjen. Det hadde han nok rett i for selv om skolen har en stor innflytelse i hverdagen til elevene, er det fremdeles vi foreldre som har størst innflytelse.

Til tross for at skolen som sosialiseringsarena kan by på tidligere nevnte grå hår, så er det positive ting barna lærer der også. Der lærer de blant annet å ta hensyn til hverandre, vente på tur, jobbe sammen. I noen klasser har vi funksjonshemmede elever, så der lærer de andre elevene å ha omsorg for de som ikke stiller med samme forutsetning som de med full førlighet. Jeg synes det er positivt at barn fra ung alder lærer at de bør/skal ha omsorg for medmennesker.

Jeg har også merket meg at venner har stor innflytelse på sosialiseringen. Utfordringen er at det jeg synes er rett ”oppdragelse” for mine barn, trenger ikke å være det samme for foreldrene til vennene. Det kan være småting som leggetid, det å spise middag sammen, språkbruk overfor foreldre og venner, hva en får lov til å se på fjernsyn, ukepenger og så videre.
Da blir det den evige kampen: den får lov til ditt og den får lov til datt. Jeg er ganske konsekvent der, hjemme hos oss gjør vi det som er rett for oss. Og så må andre få lov til å gjøre det som de syns er rett for dem. Jeg må nok vedgå, at litt forhandlinger blir det likevel også rom for.

Jeg kunne også skrevet om hvordan massemedia, og den digitale verden påvirker sosialisering av barn og voksne i dag på godt og ondt. Jeg velger ikke å gjøre det på grunn av stort arbeidspress nå opp mot eksamen.

Elevsamtalen

I forskriften for opplæringsloven om vurdering,§3-4a, står det blant annet: Læreren skal ha jevnlig dialog med eleven om utviklingen.

Vi har i forelesningen i pedagogikk den siste tiden, fått innblikk i viktigheten av elevsamtalen. Denne formen for samtale skal skje i skoletiden mellom lærer og elev, det blir sagt at denne elevsamtalen fortrinnsvis skal forekomme to ganger i et skoleår. Dette er for å trygge eleven i skolen og for at lærer skal bli bedre kjent med eleven, og hans behov. Dette vil gjøre undervisningsplanleggingen bedre for lærer og dermed, forhåpentligvis, undervisningen bedre for eleven. Det handler om å se den enkelte elev og disse samtalene bør foregå under rolig og trygge omgivelser, hvor det ikke skjer avbrytelser og andre forstyrrende element. Den voksne, altså lærer, skal være lyttende, bør la eleven få ha ordet, la han si det som måtte ligge på hjerte. Meningen med elevsamtalen er å bli kjent med den faglige og sosiale siden til eleven.
Nå skal det sies at elevsamtalen ikke nødvendigvis må foregå innendørs. Det er ikke alle der har like lett ved å sitte i en regisert setting og sette ord på følelser og behov. Da kan det være lurt å ta eleven med på en tur, det være seg til fots eller i bil. Det er ikke gitt at en ved første elevsamtale, får det til slik en hadde tenkt, da er ikke å gi opp og tenke at dette får jeg ikke til. En må prøve igjen å se om det går bedre da, noen elever trenger litt tid på seg og ved neste samtale er eleven kanskje blitt tryggere og da har ting en tendens til å gå mye bedre. Elevsamtalen er ment som et stillas rundt eleven, hvor lærer er den signifikante andre. En utviklingsarena hvor elev er deltakende og delaktig i egen læringsprosess. Eleven er ment å vokse og ta samtalen med seg i videre utvikling.
Utbytte av elevsamtalen, kan være at eleven føler at han blir tatt vare på, at skolen viser interesse for læringsutbytte og trivsel. Det kan se ut som at samtalen har en positiv effekt, med hensyn til faglig utbytte og sosial vekst.

Det som dessverre ser ut til å være faktum i mange av skolene, er at ledelsen ikke setter nok tid av til lærere som ønsker å gjennomføre elevsamtaler, det på tross av lovfestet paragraf. Det ser ut som at ledelsen ved den enkelte skolen kan velge om det er en prioritet å ha elevsamtaler. Jeg har selv tre barn i skole og kun en av dem har opplevd å gjennomføre en elevsamtale slik de er beskrevet i Limstrand sin bok Elevsamtalen. De to andre har ikke hatt noen form for elevsamtale slik jeg ser det. Jeg prøvde å få mitt barn til å fortelle hvordan en slik samtale hadde gått for seg, men måtte stille ledende spørsmål, slik at hun forstod hvor jeg ville hen. Det som kom frem var at lærer hadde spurt om hun likte seg på skolen, om hun hadde venner og om hun følte at det gikk bra, da hun svarte ja, sa han ” jeg for høre deg i gangetabellen og bøying av verb da”. Slik kan en elevsamtale vist også utarte seg, synes ikke den svarer helt til Limstrand sin mal for en god elevsamtale. Hun sier blant annet at i elevsamtalen er det ønskelig å få frem det beste i eleven, gjennom bredsporet fortelling med flere innfalsvinkler. Visjoner og drømmer synliggjøres og mestringsstrategier og talenter avdekkes. En er også nødt til å få tak på hva eleven sliter med og hva som må til for å hjelpe eleven til å komme seg videre.

Nå får jeg muligheten til å prøve meg på en lettversjon av elevsamtalen mens jeg er i praksis, så vil tiden vise hvordan det går.

Vurdering

Det har til alle tider vært brukt vurdering av elevers kunnskapsnivå i skolen. I de første 100 årene av den offentlige norske skolehistorie, var det konfirmasjonsoverhøringen som avgjorde vurderingen.

I dag blir vurdering av eleven oftest satt i forbindelse med karakterer. Men vurdering er så mye mer enn karakterer. Det er samtaler med eleven, loggføring og tilbakemeldinger av arbeider eleven har levert.
Hvordan påvirker så vurderingen eleven og hans/hennes arbeidsinnsats? Det kan gjøres ved å gi eleven konstruktiv tilbakemelding i form av.

1. Feed up- Hvor skal jeg?
2. Feed back- Hvor er jeg?
3. Feed forward- Hvordan skal jeg gå videre?

En hjelper eleven til å se at han mestrer oppgaven. Får eleven til å tenke over hvordan han har jobbet seg frem mot målet og gjør eleven bevisst på hva han konkret har gjort i prosessen.
Det er viktig at eleven tilskriver seg selv at han har gjort en god jobb, at han er trygg nok å ta æren for resultatet.
Eleven skal ikke bare bli motivert her å nå. En må få eleven forstå hvorfor det ble så bra, slik at han ønsker å bruke tid til arbeidet underveis og ikke bare i innspurten.
For at få eleven til å bli bedre og ønske å strekke seg lenger, er det nødvendig med mer enn bare ros uten adresse. Med adresse mener jeg at en må vise til det arbeidet eleven har gjort. Vise konkret hva som er bra.
Det vil ikke være læringsfremmende om en bare sier til eleven, dette var bra levert. Eller kjempeflott og smilefjes, som forresten blir mye brukt i skolen i dag.
Dette vet jeg av erfaring. Jeg har hatt og har fremdeles barn i grunnskolen og der blir det flittig brukt å skrive fraser som, kjempebra, kjempeflott, bra jobbet, bruk av smilefjes og så videre.
Hvordan vet mine jenter hva er best? Kjempebra, kjempeflott eller bra jobbet? Jeg sier ikke at en ikke kan bruke ord som, bra jobbet eller kjempeflott.
Men om en ønsker å løfte eleven opp og frem må en vise til det konkrete som er bra. Da vil eleven vokse og strekke seg lenger etter det faglige. For tanken vil ofte bli, klarte jeg denne oppgaven. Kan jeg også klare denne oppgaven, selv om den er litt vanskeligere.
Når en har fokusert på det som er bra, kan en komme med tilbakemelding på det som kan jobbes med, slik at det kan bli enda bedre. Da har en nådd målet med å motivere eleven til å strekke seg enda litt til.






Denne formen for tilbakemelding går under betegnelsen ”two stars and a wish”.
En viser til to elementer i oppgaven en mener eleven har løst bra og til slutt kommer en med et ønske om et element en ønsker at eleven skal utrede eller jobbe litt mer med.
Det at fokus i første omgang er på den delen av arbeidet som er bra, gjør at en med god samvittighet kan komme med et ønske om forbedring på et felt.
Det nytter ikke å berømme eleven for to positive elementer i arbeidet som er gjort, for siden å lesse på med ønsker om forbedring på andre felt. Dette må en være oppmerksom på.
Er der flere elementer det er forbedringspotensiale på, må en velge seg ut et element kanskje to, en vil at eleven skal jobbe med.
En får ganske sikkert anledning til å ta tak i det som måtte være igjen på et annet tidspunkt.
Jeg tror at, ved å ha for mange ønsker kan komme til å kvele motivasjonen til eleven. Da er det bedre å ta små skritt og etter hvert få dekke de hull som måtte være.
Ved for eksempel å føre logg, kan en ha kontroll på de forskjellige behov hver enkelt elev måtte ha.
Det viktigste for en lærer må være å hjelpe eleven å bli trygg på seg selv og få eleven til å tro på at alt kan læres. Samtidig vise til at alle mennesker er ulike og derfor lærer ikke alle likt. Noen trenger litt lengre tid til å lære enn andre og noen må bruke mer til på skolearbeid enn andre.

Motivasjonen til eleven vil være avhengig av om man har en positiv eller negativ undertone i tilbakemeldingen en gir. Det er jo slik at man kan si en og samme ting på ulike måter. Ved å være positiv i måten en ordlegger seg, vil det mest sannsynlig være læringsfremmende. Avhengig av hvordan eleven leser/ tolker en tilbakemelding, vil være avgjørende for læringsutbyttet og derav hvorvidt det blir en kanal til å yte sitt beste.

Hvis tilbakemeldingen ikke kan leses positivt kan den ødelegge motivasjonen til eleven. Og det vil vi jo helst unngå. Målet vårt som lærere, må være at vi blir en kanal for eleven, der han får utviklet og brukt sine evner på best mulig måte.

Motivasjon

Hva er motivasjon? I følge Imsen, er motivasjon det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder aktiviteten ved like, og det som gir den mål og mening (Imsen 2005, s. 375).

Grunnlaget for motivasjon er følelser. Hva er så følelser? Vi kjenner alle til det å være lykkelig, glad, trist, sint eller redd. Gode følelser, vonde følelser. Noen mennesker, som for eksempel meg selv, er følelsesmennesker. Jeg har lett ved å la følelsene ta innersvingen på meg, og har svært ved å skjule følelsene mine. En kan si at jeg er som en åpen bok. Andre igjen er det en kan kalle sindige, ser ikke ut som noe påvirker dem, men er det nu slik? Kanskje de bare er flinke til å skjule følelsene sine.

Følelser er en fysiologisk reaksjon. Vi blir glade og smiler eller ler, når noe bra skjer oss, og gråter viss vi opplever noe trist. Stephen von Tetzhner (2001, s.367-368) skiller mellom seks aspekter når en skal beskrive følelser, eller emosjoner som det heter på det psykologiske fagspråket.

1. Følelsesuttrykket: den kroppslige eller språklige reaksjonen en reagerer med
2. Forståelse: det andre mennesker oppfatter følelsesuttrykket som, slik det er ment å være. Smiler en, er han glad. Gråter en, er han trist eller har vondt. Altså uttrykket har en kulturell forankring, som er viktig for menneskers gjensidige forståelse av hverandre.
3. Opplevelse: viser til ens egen opplevelse av sin følelsestilstand.
4. Retning: følelser er altid rettet mot en person eller noe en ikke ikke kan akseptere.
5. Handling: er aktiviteten som kommer som følge av reaksjonen. Ser du noe du er redd, trekker du deg vekk. Er du glad i noen, får de gjerne en klem.
6. Regulering: er evnen til å regulere intensiteten på den følelsesmessige reaksjonen og å kunne kontrollere de handlingsimpulsene som måtte komme i kjølvannet av den.

Så er spørsmålet, er motivasjon et resultat av noe en har opplevd før, altså lært eller er det en forventning rettet mot det som kan skje i fremtiden. Kanskje det er begge deler. Det får vi faktisk forskjellige svar på, alt etter hvilken teoritradisjon vi ser på.

I behaviorismen er fokus på straff og belønning, drivkraften til at individet engasjerer seg og gjør handlingen. Det søker glede og behag og unngår smerte og ubehag. Dette er en svært enkel motivasjonsform, hvor kognitive prosesser er lite til stede.

I de kognitive teoriene er vekten lagt på tankene våre, og hvordan tanken bidrar til motivasjon. I Piagets teori for eksempel, er behovet for å finne ut av noe eller forstå, det som gjør at en ønsker at lære. Det er ubalanse i systemet som gjør at det skjer en akkomodasjon. I kognitive teorier er det underforstått at mennesket er nysgjerrig, at vi er meningssøkende.

Indre motivasjon er, når en er motivert av indre krefter. Læringen, aktiviteten og arbeidsprosessen blir opprettholdt av interesse for faget.

Ytre motivasjon er når læringen blir styrt av karakterer, en har ingen interesse for faget utover det å få en god karakter. For eksempel for å komme seg inn på studier eller for å gjøre en annen person glad. Det være seg foreldre eller lærer.

For å motivere elevene sine tror jeg at en er nødt til å se den enkelte elev. Det i seg selv er vanskelig, når en er alene med opp imot 30 elever. Men likevel syns jeg det er ytterst viktig å prøve å tilpasse undervisningen til den enkelte. Hvordan det skal gjøres har jeg ikke noe fasit på pr i dag. Men jeg er motivert til å gjøre et forsøk når min tid som lærer en dag blir reell. Og det er vel ingen skam å søke hjelp hos de som har vært ute i felten en tid. Det er hos de som har erfaring en kan få tips. Samt at en vil ha oppnådd en viss kompetanse etter å ha gått på skolen for å lære å motivere.

"KONSTRUKSJON OG DESIGN"

Brokonstruksjonsprosjekt.

Da jeg først ble presentert for prosjektet ”konstruksjon og design” må jeg vedgå, at jeg lurte veldig på hva relevans det kunne ha til lærerutdanningen. Men det er nå en gang slik at en som elev må forholde seg til det lærerne har bestemt. Så det var bare å være positiv til prosjektet og siden ta det derfra.

Første dagen skulle vi møte i undervisningsrommet for naturfag på Stord. Der møtte en smilende og frisk Merete Økland Sortland oss, så jeg tenkte at dette var kanskje ikke så skummelt som jeg hadde forespeilet meg.
Vårt prosjekt var å konstruere en bro. Merete foreleste om design og konstruksjon vedrørende brobygging. Vi ble introduserte for en del faguttrykk, slik som laster, torsjon, trykk og strekk. Lærte også at en bro er ikke bare en bro, broer har mange navn, alt etter hvordan de er bygd. Der er henge-, bjelke-, bue-, flyte-, skråstags-, fagverksbro osv.
Deretter fikk vi utdelt cocktailpinner og erter, de skulle vi bruke til å lage et kvadrat og et treangel, dette for å se hvilken av de to var mer stabil. Jeg hadde før dette ikke gjort meg så mange tanker angående stabiliteten til disse to geometriske figurene. Men en lærer så lenge en lever, og jeg fikk se og fysisk prøve ut at et treangel er stabilt, mens et kvadrat ikke er stabilt, laget av cocktailpinner og erter kan en bøye, tøye og strekke den i mange fasonger. Når vi hadde prøvet ut figurene, fikk vi oppgave å lage en brokonstruksjon av erter og cocktailpinner, vi prøvde oss frem og fikk laget en fin liten fagverksbro, som hadde mange treangelkonstruksjoner.











































Mot slutten av dagen fikk vi gå ut på parkeringsplassen for å lage en enkel bro ved hjelp av tømmerstokker og tau. Dette syntes jeg var veldig kjekt. Vi hadde en speiderleder med i gruppen så jeg lærte også å lage ”dobbel halvstikk” knute. Vi fikk laget denne enkle broen, ved hjelp av Merete, som viste hvordan vi skulle ”montere” stokker og tau rett slik at det ble en konstruksjon som hadde en viss bæreevne. Når broen var ferdig, testet vi den ut ved å gå på den. Det gikk fint å gå på broen ved å ha balansen i orden, så vi godkjente broen. Jeg koste meg skikkelig mens vi var ute.
Vi hadde fått i oppgave å konstruere ei bro, som vi ved et senere tidspunkt skulle ut på de respektive praksisskolene å presentere. Det gikk klart ut fra oppgaven, at vi, når vi skulle ut på praksisskolene skulle ha et konkret undervisningsopplegg til elevene som innebar en eller annen form for konstruksjon innen brobygging.
Vi var nå kommet til det punktet at vi skulle til å ta stilling til hva type bro vi skulle arbeide med. Vi i gruppen vår, som teller fire, tenkte først at vi ville lage en hengebro. Dette fordi at hengebroene så veldig fine ut. Men etter litt dialog rundt brotypene hengebro og fagverksbro, valgte vi til slutt fagverksbro som den broen vi ville lage. Vi kom fram til fagverksbro fordi vi mener at det var en grei bro å bygge for elever på 6.klassetrin, slik våre elever er.
Det er en konstruksjon elevene kan lage selv hvis de har fått god innføring i hvordan en bør gå frem.

Når vi nå hadde bestemt oss for at vi skulle lage ei fagverksbro, satte vi gang med å rulle A4 ark rundt en rundpinne, vi hadde lim på enden av papiret slik at det festet seg. Deretter tok vi rundpinnen ut og rullet en ny og fortsatte slik til vi hadde elementer nok til å bygge broen med. Dette var tidskrevende og vi brukte en del timer til å få laget alle elementene. Så satte vi i gang med å montere. I monteringen brukte vi splittbinders 25mm, det er viktig at splittbindersen ikke er for kort, da den ikke vil holde når en skal ha 7 ”papirbjelker” inn på en og samme splittbinders.
Vi startet med å lage undergurten til fagverksbroen vår, etter hvert fant vi ut at vi måtte ha sider med skråstag og overgurten kom også på plass etter hvert. Når vi mente at broen vår var ferdig, fant vi frem sukkerpakken vi hadde lånt i kantinen. Den var på 1 kilo, et av kriteriene til fagverksbroen var at den skulle bære minst 1 kilo vekt. Vi hengte sukkerpakken på kroken og prøvde om broen holdt. Det gjorde den ikke, overgurten bøjde seg pga trykkraften. Vi hadde i første omgang ikke brukt treangler i overgurten, vi hadde kun kvadrater og dette viste seg ikke å være nok. Så det var bare å sette seg ned igjen og forbedre konstruksjonen. Vi forsterket med skråstag langs hele overgurten, og ved testing viste det seg at det var det som skulle til. Nå viste det seg at konstruksjonen holdt opp imot 2 kilo. Vi forlenget også broen med en enhet, slik at vi fikk et brospenn på en meter, slik kravet var i oppgaven.





Når vi nå hadde bygget broen, var det tid for å sette seg inni i brokonstruksjoner generelt. Det brukte vi en del tid på. Vi måtte ta i bruk internettsider, da det ikke fantes bøker på studentbiblioteket. Det hadde vært ønskelig at en slik vesentlig ting som bøker på biblioteket var på plass. Det ble også sjekket på biblioteket i nærmiljøet, men der var også heller smått med litteratur vedrørende brokonstruksjoner, fikk letet frem en bok som hadde relevans til prosjektet. Etter at vi hadde jobbet med prosjektet i noen dager, var det tid for en tur til HSH igjen. Vi skulle viste frem produktet og fortelle litt om forskjellige tekniske punkter ved broen, så som strekk- og trykkraft.
Så var det på tide å få samlet sammen trådene i prosjektet. Vi fikk laget en, etter min syn, kjempefin power point presentasjon med noen av verdens mange broer, vi valgte bruke ”Bridge over trouble water” av Simon & Garfunkle som musikk til fremvisningen. Vi fikk laget manual til bruk i praksisskolen, undervisningsopplegg og en fagtekst.

Så kom dagen da vi skulle fremføre prosjektet. Det ble smått med tid i slutten av prosjektet så fremføringen ble ikke helt slik vi hadde tenkt. Fagteksten skulle vært presentert av flere i gruppen, men tiden gikk fra oss i innspurten slik at vi ikke fikk gjort det slik vi hadde tenkt. Men det er en lærdom å ta med til neste gang. Det er alltid noe en ville ha gjort på et annet vis.
Tredje og siste del av oppdraget var, at prosjektet skulle gjennomføres ute på praksisskolen og vurderes av praksislærerne.

Vi begynte med å fortelle litt om hva vi skulle gjøre denne dagen. Siden viste vi den multimodale PowerPoint-presentasjonen med rolig musikk til. Deretter hadde vi en faglig gjennomgang om broer, brotyper, konstruksjonselementer, krefter og spenninger, laster og typer materiale som blir bruk i bygging av broer. Vi snakket litt om lokale broer, hva brotype de er osv.
Vi viste også en filmsnutt fra Youtube av Oklahoma Bridge i USA, en hengebro som raste en gang på 60-tallet. Snakket litt om det og hvorvidt det kan skje i dag.
Dagen før dagen hadde vi satt gule erter i vann, og nå delte vi ut erter og cocktailpinner til elevene og de fikk lage hver sin kvadrat og treangel. De skulle så teste stabiliteten til disse og kom fram til at trianglet var den stabile. Vi diskuterte hvorfor det er slik.

Nå ble elevene presenterte for oppgaven. De skulle bygge en tredimensjonal fagverksbro, vi gikk gjennom utstyret de måtte bruke. De ble viste hvordan de skulle rulle papir og fikk utdelt en manual med illustrasjon om hvordan papirstagene skulle settes sammen. Før elevene satte i gang, viste vi vår bro. For å lage litt spenning, fortalte vi at vi skulle veie hvor mye vekt den tålte og at dette ville vi gjøre senere på dagen. Dette så elevene frem til.
Vi delte elevene i fire grupper slik at hver student hadde sin gruppe å forholde seg til og hjelpe til der det var nødvendig. Elevene satte i gang å lage papirbjelker og når de hadde laget mange nok kunne monteringen begynne. Elevene syntes det var veldig kjekt å jobbe med brokonstruksjonen, de jobbet som en gruppe og alle elevene i min gruppe deltok, ingen meldte seg ut. Alle ville være med å lage en bro som de var stolte av.

Når alle broene var ferdige skulle vi teste ut bæreevnen til de fire broene. Dette var veldig spennende, elevene var helt i hundre de hoiet og applauderte. Det viste seg å bli spennende da alle broene viste seg å bære over en kilo. Så vi måtte improvisere, vi la på kubbelys i tillegg til sukkerpakken og vektene vi hadde med oss. Elevene syntes de var riktig kjekt når broen raste, men vi fikk nå to broer hele gjennom testen.
Helt til slutt hadde vi en oppsummering av dagen og hva elevene hadde lært. De hadde tatt litt av hvert med seg. Men en ting hadde alle lært og det var at en treangel er stabil.
Dette konstruksjonsprosjektet som jeg var så skeptisk til, viste seg å være et spennende og lærerikt prosjekt. Ang relevansen til læreyrket jeg var så opptatt av i begynnelsen, viste seg å være tatt fra LK 06 hvor det står:

Læreplan i matematikk
· lage og utforske enkle geometriske mønster og beskrive dei munnleg
· teikne og byggje geometriske figurar og modellar i praktiske samanhengar, medrekna teknologi og design
· lage og utforske geometriske mønster og beskrive dei munnleg
· utforske og beskrive strukturar og forandringar i enkle geometriske mønster og talmønster
· analysere eigenskapar ved to- og tredimensjonale figurar og beskrive fysiske gjenstandar innanfor teknologi og daglegliv ved hjelp av geometriske omgrep
· utføre og grunngje geometriske konstruksjonar og avbildingar med passar og linjal og andre hjelpemiddel
· bruke koordinatar til å avbilde figurar og finne eigenskapar ved geometriske former
· utforske, eksperimentere med og formulere logiske resonnement ved hjelp av geometriske idear, og gjere greie for geometriske forhold som har særleg mykje å seie i teknologi, kunst og arkitektur
· bruke geometri i planet til å analysere og løyse samansette teoretiske og praktiske problem knytte til lengder, vinklar og areal.

Alt i alt har prosjektet vært lærerikt for meg som student og som fremtidig lærer. Ting som kan virke som bortkastet tid ved første øyekast, kanskje ikke alltid er det. Jeg fikk se, at elever som ikke mestrer det teoretiske delen så bra, viste seg å være veldig flinke til det praktiske. Det er særdeles viktig at disse elevene også får lov til og ”skinne” på skolen. Derfor tar jeg denne opplevelsen med meg videre og skal dra den frem når jeg engang kommer ut i skolen som lærer.

Blogging om blogging

Ja, så var det på tide å skrive den siste bloggen i 2008.

Jeg trodde jeg skulle få hjertestans, da jeg fikk vite at vi skulle skrive blogg hver uke. Det skulle ikke mer til enn en blogg som kunne/skulle leses av medstudenter, for at jeg vurderte mitt valg av utdannelse. Ikke hadde jeg skrevet norsk før... og nå kunne alle som ville gå inn på min blogg og lese? Dette går aldri bra. Slike tanker raste gjennom hodet. Men så er det et ordtak som sier "det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere" og det har jeg tatt til meg:-)

Det har jo vist seg at blogg skriving, for min del og sikkert noen flere også, har vært svært læringsrikt. Jeg har vært nødt til å angripe læringstoffet på et annet vis enn bare å lese gjennom, har vært nødt til å gå i dybden av teksten for å kunne sette eget språk på tema vi har vært gjennom. Det er den positive delen av bloggskriving. Så kommer jeg til den negative delen. Det har tatt så KOLOSALT med tid. Husker de første månedene, da satt jeg rett å slett å gråt meg gjennom bloggen, brukte glat 4-5 timer på å skrive. (Måtte jo lese fagstoffet utenom). Som hustru og mor, var det ikke hygglig å skulle sitte en hel helg å skrive blogg. Å være sosial utenom skoletid var ikke mulig, så jeg får se hvor mange venner jeg har igjen når jeg (forhåpentligvis) er ferdig om 3,5 år ;-) Og så var det disse spørgsmålene som dukket opp, ikke skulle jeg bare skrive blogg. Jeg måtte også svare på spørgsmål, ikke bare fra Steinar, men også fra medstudenter som kommenterte bloggen. Skulle dette aldri ta slutt... Når jeg ser tilbake så var det tross alt positivt det også, har lært en masse ved å svare på spørsmålene, som så uoverkommelige ut en liten stund.

Om jeg skal være litt frimodig, så ønsker jeg at boggene ikke blir å tette neste semester. Annenhver uke synes jeg hadde vært passelig. Så det får være juleønsket mitt :-)

Til slutt vil jeg komme med en hilsen til dere.

Eg ynski tykkum øllum eini gleðilig jól og et av Harranum vælsigna nýggjár.

Vi ses på nyåret:-)

Læringsstiler

Denn uken var det MI-teori og læringstiler vi skulle lære om i pedagogikk. Der er så mye å holde styr på i disse travle mappe innleverings- og eksamenstider, at jeg klarer så vidt å holde hodet over vannet.
Men her er det ingen kjære mor, det er bare å brette opp ermer å få noen ord om læringsstiler nedskrevet i bloggen.
Hva er så læringsstiler? Slik jeg ser det er det måten en tilegner seg kunnskap om emnet en får undervisning i. Og siden vi er forskjellige som individer har vi forskjellige læringsstiler.

En må ikke forveksle læringsstil med læringsstrategi. Læringsstrategi er fremgangsmåten for å bedre læringsprosessen. Mens læringsstil er et personlighetstrekk som forteller noe om individets personlige læringspreferanse
Læringsstiler er forskjellige fra person til person. Noen lærer best ved å høre musikk, andre må ha det helt stille rundt seg. Noen må ha det kalt og andre varmt. Noen lærer best ved å jobbe alene mens andre får mest ut av stoffet ved å jobb i grupper.
Dette kan være en utfordring når en jobber i skolen, alle elever har rett til tilpasset opplæring. Og da må en som lærer ha innsikt og kunskap om den enkelte elev sin læringsstil.

En av de mest kjente teoriene og læringsstiler er Dunn og Dunns læringsstilmodell. Den tar utgangspunkt i fem ulike hoveddimensjoner:
1: miljømessig stimuli, som lys, lyd og temperatur.
2: følelsesmessige stimuli, knyttet til personlighetsegenskaper som,motivasjon,utholdenhat og ansvarsfølelse.
3: sosiologiske faktorer, som det å jobbe for seg selv eller i samarbeid med andre.
4: det fysiolgiske, som handler om døgnrytme, når på dagen en lærer best. Det å røre på seg og behov for mat og drikke. De som foretrekker visuell, auditiv,taktil og kinestetisk stimuli faller også under denne gruppen og den kalles persepsjonspreferanse.(
5: psykologiske læringsprosesser, som er organisering av kunnskapen sett i forhold til hvordan en behandler informasjon en mottar.

Man lærer så lenge man lever.

Sosiokulturelle perspektiver

Nå var vi kommet til det sosiokulturelle perspektivet.
Her er det snakk om at vi lærer best når vi er sammen med andre, dvs er i det sosiale element.
Vygotsky sier at vår kulturelle utvikling skjer to ganger og på to plan. Den ene i det sosiale og den andre i det mentale. Ifølge Vygotsky skjer det sosiale først. Det mentale skjer etter, at jeg har lært sammen med deg det du kan, og derfra finner ut hvordan jeg kan gjøre det alene.

Jeg ser det slik når jeg lærer barna mine ting som er nye for dem. For eksempel bake boller. Først jobber vi sammen om å bake boller, slik at de ser hvordan vi gjør. Når de har forstått det, kan de begynne å bake boller selv uten innblanding av meg.
Jeg personlig har stor tro på at en lærer bedre ved å jobbe sammen, enn å sitte alene med en problemstilling. Da kan en drøfte sammen og komme til en løsning, og det spiller selvfølgelig en stor rolle hvem du jobber sammen med. Tror også kjemi mennesker imellom har innvirkning på læreutbytte. En setter ikke to elever som ikke tåler synet av hverandre til å jobbe sammen. En annen ting en må være obs på er, at alle liker ikke å jobbe i gruppe og da må det være lov å jobbe alene.

Ifølge det sosiokulturelle perspektivet, er det lov å bruke alle hjelpemidler som finnes. Det er for såvidt greit for meg, synes det blir litt "kunstigt" når en er til eksamen og en ikke har lov å bruke hjelpemidler. Serlig når jeg tenker hvordan det blir når en skal ut i arbeidslivet etter endt utdannelse. Da kan en bruke det som finnes som hjelpemiddel hvis en trenger det.

Når det gjelder undervisning er det viktig å tenke hva eleven kan fra før. Man må legge listen litt høyere en kunnskapen, men ikke så høy at eleven ikke kan gripe den. Hvis en ikke gjør det vil eleven stå i stampe og ikke lære noe nytt.
Her kommer begrepet scaffolding/stillas inn. Jo større problem eleven har med emnet, jo mer veiledning må læreren gi, og når eleven får grep på emnet og ikke trenger hjelp. Da trekker læreren seg gradvis tilbake. Elever kan også virke som stillas for hverandre, en elev som kan mer om emnet en den andre eleven vil være et stillas for vedkommende.

Språket spiller en stor rolle i det sosiokulturelle perspektivet. Det er kansje det viktigste verktøyet vi har. Gjennom språk kan vi videreføre våre tanker, slik at andre kan ta del i kunnskapen. Det har blitt sagt, at språket er skapt av samfunnet og er derfor "brillene" som man ser verden med. Hvordan verden er og hvordan man ser verden. Vi kommuniserer med språket dermed kan jeg få tilgang til elevens tanke når han/hun forteller hva tanken er.

Konstruktivisme

Konstruktivismen er en teori om kunnskap (episomologi) og hvordan læring skjer.
Jean Piaget (1896-1980) en sveitsisk filosof og psykolog, og hadde også doktorgrad i biologi. Han var en fremtredende eksponent for konstruktivismen.
Kjennetegnet på den kognitive konstruktivismen er at den ser læring som et individuelt anliggende, hvor læring skjer gjennom samspill mellom barnet og den fysiske omverdenen. Vi konstruerer selv vår kunnskap ut fra miljømessig stimulans, og de muligheter for aktiv utforsking som tilbys.
Blandt psykologiske teorier er det vanligvis Jean Piagets teori som i dag betraktes som den mest typiske representanten for det kognitivt-konstruktivistiske perspektivet.
Teorien er best kjent som en teori om intellektuell utvikling. Hvordan barnets tenkning endrer seg fra fødsel til voksen alder.
Vi er ifølge Piaget utstyrt med mentale skjema.
-Nyfødte har enkle automatiske sensomotoriske skjema fra fødselen av som f.eks sugerefleksen.
-etter hvert utvikles tankeskjema, kognitive skjema.
- disse kan også koples sammen og slik konstrueres avanserte kognitive strukturer bestående av flere skjema.

Læringsprossesen dreier seg om å tilpasse skjemaene gjennom to delprosesser:
-assimilasjon, nye fenomener tilpasses gamle skjema
-akkomodasjon, gamle skjema forandres.

Piaget skiller mellom to typer av kunnskap.
1)figurativ kunnskap, f.eks kunne multiplikasjonstabellen utenat
2)operativ kunnskap, kunnskap en kan bruke, operere med, og som en forstår.
-operasjonell tenkning innebærer blant annet reversibel tenking. F.eks at + er det motsatte av -

Piagets lære er, at det vi lærer og opplever er ikke et speilbilde av en ytre verden. All stimulering blir tolket og tilpasset våre "gamle kunnskaper og forestillinger.
Ubalanse i tanksystemet skaper motivasjon til revurdering av skjema, f.eks når et barn finner ut at solen ikke er levende og kan gå å legge seg i en seng og sove.
Dette kalles likevektsprinsippet og Piaget mener at dette er en prosess som er medfødt.
Han argumenterer dermed for indre motivasjon for læring.

Piaget mener at vi alle gjennomgår en firetrins utviklingsprosess. Utviklingen går fra det fysiske og motoriske til det indre og symbolske. Det ene stadiet følger det neste og ingen stadier kan hoppes over.
Stadieteorien er som følger:
1)Den sensomotoriske perioden (ca.0-2år)
- skjema med utgangspunkt i konkret handling.
- barnets handling er barnets tenking, f.eks biting og smaking
- utvikler objektpermanens, dvs visshet om at en leke fortsatt finnes selv om den er "usynlig" under et teppe.
- imiterer lyder og handlinger
2)Den preoperasjonelle perioden (ca.2-7år)
-begynner å utvikle indre, men konkrete skjema eller representasjoner.
-handlinger blir dermed gradvist internalisert
-barnet utvikler språk, ifølge Piaget kommer forståelsen for språket først, men dette er
omdiskutert.
-barnet er egosentrert, har liten evne til å se andres synsvinkler. Dette er også
omdiskutert.
-har ikke utviklet reversibel tenkning.

3)Den konkretoperasjonelle perioden (ca.7-11år)
-flere skjema kan nå samordnes og tenkningen blir operasjonell, altså toveiskjørt og
reversibel.
-forstår at + og - er motsatt.
-mengde og volum kan vurderes uavhengig av ytre form.
-tenkningen er likevel fortsatt konkret og trenger dermed konretisering å hande, se, prøve
ut.

4)Den formaloperasjonelle perioden (fra ca.11år)
-her skal tenkning bli frigjort fra det konkrete
-abstrakt tenkning uten konkretisering blir da mulig
-en kan da tenke seg det mulige, ikke bare det virkelige.

Dette er det mest omdiskuterte stadiet og det er gjort liten forskning på dette. Og det er satt spørgsmål ved det. Kanskje ikke alle når dette stadiet?

Piaget kan brukes som oppskriftsbok på eleven. Barn kan i mange tilfeller langtmer enn teorien tilsier. Og språk og samhandling spiller nok en mye større rolle for den kognitive utviklingen enn det Piaget hevder. Vi må også huske på at Piaget ikke var pedagog. Men han var som nevnt tidligere filosof, psykolog og biolog.

Kognitivisme

Kognitiv betyr erkjennelsesmessig, når det blir brukt i pedagogisk sammenheng. Kognitive prosseser skjer inne i hodet. I motsetning til behaviorismen, som underkjenner tankeprossesens betydning.
Mens behaviorismen står for en "stimulus - respons" modell, står kognitivismen for en "stimulus-kognisjon- respons" modell.
Altså, atferd og handling skjer ikke uten tankeprosess. Læring foregår ikke uten eksisterende forståelse, en starter ikke med blanke ark hver gang en skal lære noe nytt. En knytter det til det en kan fra før.

Kognitiv læringsteori, består i at vi:
- er aktive når vi skal lære.
- tar initiativ
- oppsøker informasjon
- reorganiserer og reviderer kunnskap og ferdigheter, for å besitte kompetansen vi trenger for å jobbe
- er i faktiske læringssituasjoner og arbeider med mennesker
- har fokus på hva en tar med av kunnskap og erfaring i en opplæringsfase.

Kognitivismen mener at kunnskap og ferdighet er mål for all opplæring.
Slik jeg ser det vil det si at, i og med at alle er vi forskjellige, så kan en ikke bare kjøre på og tro at alle kan kjøre samme opplegg når vi skal tilegne oss kunnskap.
Steinar satte oss på et lite eksperiment på torsdag. Vi skulle lære oss en remse med 14 land. Han foreslo, at vi kunne bruke skoleruten vi kjører hver dag og bruke det til "knagger" for å huske landene. Flere i klassen klarte dette ved å bruke skoleruten. Men jeg var klar over, med en gang Steinar foreslo det, at dette ville ikke være noe for meg siden jeg har verdens dårligste retningssans. Men jeg er god til å huske navn, så jeg lagde en historie med mer eller mindre kjente navn. Så da ble navnene mine knagger og jeg klarte å huske landene. Jeg har lært hvordan det er lurt å gjøre det for min egen del, jeg overvåker min egen læringsprosses og det kalles metakognisjon, (kunskap om kunnskap).

Så er spørsmålet, hvorfor husker en ikke alt en har lært?

Hjernen blir sammenliknet med en datamaskin. Mennesket er utstyrt med en informasjons prossesor, son inneholder tre hovedstadier.
1) sanseregisteret, er ansvarlig for at informasjon kommer inn i systemet, her skjer behandlingen meget raskt.
2) korttidminnet, her skjer viktig bearbeiding av inntrykkene for at de skal bli kunne bli bevart.
3) langtidsminnet, tar vare på informasjonen som lagres over lang tid.

Glemsel er kognitivismens største fiende. Tre årsaker til glemsel er,
- utdytting, plassmangel eller annen forstyrrende effekt
-manglende koding til langtidsminnet. Det tar for lang tid og det er begrenset hvor mye en kan lagre på en gang
-langtidsminnet har så stor lagringplass, at det kan være vanskelig å hente informasjonen fram
igjen til rett tid.

I følge kognitivismen er:
-Motivasjon: belønningen kan bestå i å få bekreftet at det gikk som en hadde forventet.
-Læringsevne: evnen til å utvikle nye, eller forbedre gamle, kognitive skjema.
-Faglig utbytte: å utvikle nye eller modifisere gamle kognitiva skjema.

Så er det opp til hvert enkelt individ å finne en strategi som passer for vedkommende, for å lagre og finne frem det en har lært.

Men det er vi som lærere, som må se hver elev som et enkelt individ og ikke en gruppe. For som sagt tidligere, er mennesker ulike og vi har ulike måter å tilegne oss kunnskap. Slik vil det også være med elever vi møter på vår vei, vi må prøve så godt vi kan å lose den enkelte i den retning som passer dem best.

Albert Bandura

Albert Bandura er kjent for sin teori om sosial læring. Han startet ut fra et behavoiristisk ståsted og utviklet teorien vi kjenner som sosial-kognitiv teori.

Læren hans går blandt annet ut på at, han ser både ytre atferd, personens indre forstandsmessige og følelsesmessige egenskaper og de sosiale omgivelsene. Disse står i samspill med hverandre.
Det er viktig at skille de to teoritradisjonerne, da de reflekterer ulike grunnsyn. På den ene siden støtter Bandura sentrale elementer i behavioristisk teori, serlig det at det må foreligge en form for forsterkning for at læring skal finne sted. På den andre siden bruker han begrepet forventninger fra den kognitive teorien, som det sentrale i motivasjonen.
Bandura videreutviklet to punkt fra Atkinsons modell (s.396 Elevens Verden) som han kaller self-efficacy, dvs mestringsforventninger. Har en liten tro på at en vil klare oppgaven, vil en legge liten vekt på innsatsen. Har en stor tro på mestringen, vil innsatsen være dertil større.

1)"efficacy expectations", forventning om å klare handlingene som er nødvendige.

2)"outcome expectations", forventningen om resultatet av handling.

Å skille mellom disse to typene forventnig, kan være gunstig, serlig når en skal forklare utdanningsvalg. Eleven må først ha tro på at han kan klare utdanningen til yrket. Dernest at yrket vil gi den jobben, posisjonen eleven ønsker seg.

Forventningene om å mestre er basert på fem informasjonskilder, ifølge Bandura:
1. Tidligere erfaring, med å mestre på samme område.

2. Vikarierende erfaring, det å ha sett andre mestre på samme område. Her kommer rollemodellen inn. At en person en ser opp til mestrer oppgaven.

3. Verbal overbevisning. Oppmuntring og støtte fra andre spiller en stor rolle. Det er ikke bare det en selv har erfart som teller. Her skiller Bandura seg fra en del andre forventningsteoretikere.

4. Emosjonelle forhold knyttet til handling eller resultat.

5. Personens tolkning av egne prestasjoner.

Bandura har to viktige bidrag til teorien om mestringsforvetninger. For det første peker han på den store motivasjonsmuligheten som ligger i rollemodeller og i observasjonslæring. For det andre peker han på betydningen av direkte støtte og oppmuntring for elevens forventninger. Dermed blir ikke eleven kastet hjelpeløst tilbake på sine egne erfaringer og tolkninger av nederlag og suksseser. Det hjelper med positiv involvering fra en voksen. Teorien har et optimistisk budskap, og det er alltid kjærkomment i pedagogisk sammenheng.


Læring om moralsk atferd følger de samme lovene som er nevnt i sosial-kognitiv læringsteori. Sentrale læringsbegreper er forsterkning, driv og S-R-assosiasjoner.
Barn utvikler sin moralsk sans ved å imitere personer i miljøet, først og fremst foreldre eller andre voksne. De imiterer også venner og idoler. Læring ved å imitere modeller og betydningen av gode forbilder blir derfor stående sentralt i den moralske oppdragelsen.

Det er gjort en del forskning på læring gjennom massemedia, og selv om resultatene varierer noe, er hovedintrykket at ren imitasjonslæring er en effektiv læringsform. Likevel er det slik at vi, som foreldre eller de barnet har et nært forhold til, som er rollemodellen.

Vi har derfor et ansvar nå som vi skal ut i praksis, å vise oss fra vår beste side. Slik at elevene har gode og positive rollemodeller å imitere.

God Praksis:-)

klasserommet, en arena for læring

Oppgaven denne gang er å gjøre et klasserom til en god læringsarena.
Da tenker jeg først, at jeg som lærer må bli respektert av elevene og at jeg som lærer respekterer mine elever. Samt at jeg som lærer setter klare grenser for nødvendigheten av respekt elever imellom. I og med at vi som mennesker er veldig forskjellige er det viktig at det er rom for alle, og at alle har det klart for seg at i mitt klasserom er alle like mye verdt.
Hvis respekten er på plass er mye på plass for å ha et bra fundament å bygge videre på for læring. Jeg vil da som lærer ha skapt den ro som må til for å kunne undervise.
Jeg må være tydelig på hva jeg forventer av mine elever og må være oppmerksom hva mine elever forventer av meg.

Jeg er veldig opptatt av at alle elever skal bli sett, føler at jeg "messer" mye om dette. Men det er så viktig for meg å få fram, at dette blir helt sikkert ikke siste gang jeg tar det opp, også for å minne meg selv på at alle fortjener en ny sjanse.
Min erfaring er at det alt for ofte i skolene er elever som ikke blir sett. Det kan være av ulike grunner, men uansett hva det måtte være har jeg som voksen et ansvar å minne meg selv på faren ved å bli en slik lærer.
Jeg ønsker å være en lærer som er observant og oppriktig interessert i elevene.
Det er så utrolig lett å bare se det negative, jeg mener at det alltid er noe positivt bare en ser godt nok etter. Når en da har fått taket på det positive så er det viktig å bygge på det og prøve å glemme det som måtte være negativt. Starte med blanke ark.

Jeg husker en gutt fra min egen barndom. Han kom fra et såkalt belastet hjem. Han hadde ingen grenser, visste ikke hvordan han skulle oppføre seg. En nabodame hadde omsorg for ham, hun tok seg av ham, gav ham mat og klær. Og henne takket han, med å ta livet av en av endene hennes. Men hun gav seg ikke med det, tok ham fremdeles hjem på middag sammen med resten av familien hennes. Og hun viste ham den omsorgen han trengte, selv om det nok hadde vært enklest å bare snudd ham ryggen. Hun viste at det finnes noe godt alle, men at det hos noen ligger det veldig dypt begravet. Jeg vet at han i dag er takknemlig for at hun "så" ham og at hun var villig til å gi han en ny sjanse. For der var jammen nok folk rundt, som hadde en mening om ham og hans oppførsel. Men han fikk en ny start med blanke ark.

Som lærer ønsker jeg å bli en som klarer å inspirere elevene til å ville lære. Inspirere elevene til å ville yte sitt beste. Tror at en lærer som viser at "dette liker jeg" gjør at elevene blir mer interessserte i faget. I motsetning til at det lyser av meg, at "dette gjør jeg bare fordi det er forventet av meg", som kan ta lærelysten fra selv den mest selvdisiplinerte eleven.
Jeg ønsker å være en god underviser.
Så jeg får bare stå på og håpe at jeg kan nå målene mine ;-)

Undervisningsplanlegging

Når en som lærer skal undervise, er en nødt til å planlegge hva en har tenkt å gå gjennom med klassen. Der er det den "berømte" Diamanten kommer inn, som et hjelpemiddel. En ser på forutsetninger til elev og lærer. Setter seg mål, finner innhold til undervisningen. Legger planer for arbeidsmåter en vil bruke. Hva vil en bruke. Hvorfor vil en bruke det. Hvordan vil en bruke det.

Undervisningen vil bli preget av det pedagogiske grunnsyn en har som lærer. En tradisjonalistisk lærer vil være den aktive, formidle fra tavlen, der elevene er lyttende.

En progresivistisk preget lærer vil formidle lærestoffet i den forstand, at elevene for jobbe i grupper, får frihet til å gå løs på oppgaven på egenhånd. Men selvfølgelig under veiledning om det trengs.

Må bare slenge inn her at eg har fått fortalt at det er gjort en liten studie (i forbindelse med en oppgave) på desse to arbeidsformene som Vygotsky og Piaget står for. Der ble brukt samme undervisnings stoff i begge gruppene. Det viste seg at de som jobbet i grupper(Vygotsky), kunne lærestoffet sitt bedre enn de som jobbet individuelt(Piaget).

Når en planlegger undervisninge, må en ikke bli så bunden til tema, om noe uforutsett skjer, at en på død og liv ikke skal fravike skjema. Si at det plutselig har dalt ned mengder med snø, så kan en ikke vente til neste uke med å gå i akebakken.Da må en forandre på planen slik, at en kommer seg ut i snøen så snart som mulig, siden snøen sansynligvis er vekk lenge før en uke er gått

En må også ta hensyn til at det i klassen er elever, som er på forskjellige nivå faglig, så en må lage egen undervisnings plan for de elevene som trenger det.

Samtidig må en ikke glemme, at alle er vi forskellige. Det kan være lurt å variere litt på undervisningsformene, ikke alle liker å jobbe i grupper. Så da må en gi rom for individuell jobbing også.

Det at en planlegger undervisningen gjør også, at en blir trygg på det en skal ta fatt på.
En trygg lærer gir trygge elever.

At "Diamanten" er et bra verktøy for en lærer er det ikke noen tvil om.
Jeg må likevel si, at jeg ser frem til å ha brukt den noen ganger, bli kjent med det nye verktøyet. Ikke alle verktøy er så enkle bruk, som de ser ut umiddelbart.
Spennende blir det uten tvil, slik jeg ser det.

Pedagogisk grunnsyn

Dette var ikke enkelt. Hvor står jeg egentlig, hva er mitt pedagogiske grunnsyn?

Har sittet å lest febrilsk i hele dag, for å se om jeg kunne passe under en kategori. Så langt er jeg ikke blitt noe klokere, men satser på, at jeg etter to års pedagogikk studier vil være kommet noe nærmere en avklaring. Hvis det nå skal være et mål, å komme til en avkaring.
Kanskje jeg blir en av de som fortsetter å ha en fot i hver leir?
Hvem vet, men det vil tiden nå vise.
Da jeg, som sagt, ikke helt klarte å plasere meg selv, etter intens lesing. Drev tankene til hvordan jeg er som mor og medmenneske, og hvordan jeg ønsker å være.

Jeg ønsker å være rettferdig, vise omsorg og respekt.
Få frem det beste, alle er forskjellige, og alle har noe positivt å bidra med. Få fram selvtilliten hos dem som ikke føler, at de kan noe eller ikke streker til. Det kan i noen tilfeller kreve en del jobbing, men er ikke umulig. Fokus på det positive.
Er jeg da Humanist?

Samtidig er jeg for belønnig og straff. Ikke i det vide og brede, men til en grad. Det kan være nødvendig med straff av og til.
Hvis et av barna mine f.eks. overser samme beskjed flere ganger, ikke overholder regler vi er blitt enige om, ja så er det kanskje på sin plass, å bli sent på rommet for en tenke pause. Eller friste med "premie" om barnet gjør noe bra. "Spiser du opp middagen, så får du dessert".
Er jeg da tilhenger av Behaviorismen?

Så var det dette med minner som ikke skal fortrenges, positive og negative.
Er enig til en viss grad. Positive minner er en god ballast å ha med videre i livet, noe en kan dele. Det kan en bruke til noe positivt.
Negative minner! Ikke helt overbevist om at det er noe en behøver dra frem, så sant de ikke kan brukes positivt. Og det, er det ikke alle negative minner som kan.
Det kan være opplevelser en kunne tenkt seg å vært foruten, minner som ikke har annen virkning enn, å gjøre vont og trykke en ned. Noen minner har bare godt av å bli fortrengt, slik jeg ser det.
Har kanskje ikke foten så veldig langt inni den psykoanalysiske teorien da.

Jeg mener at vi som mennesker blir "farget" av det miljøet vi ferdes i. Jeg er farget av min oppvekst og sånn som mine barn blir av deres opppvekst. Det blir gjerne en annen farge enn den jeg har, siden min mann også bringer inn en fra sin oppvekst. Samtidig blir vi farget av våre omgivelser, utvidet familie, venner, der vi ferdes, osv.
Er da mitt pedagogiske grunnsyn farget av det sosialpsykolgiske perspektivt?


Dette er bare noen tanker vedrørende mitt pedagogiske grunnsyn. Som pr idag spriker i alle retninger. Men jeg er åpen og lærevillig. Skal bli spennende, for egen del, å se hvordan det vil utvikle seg de neste to årene.

Praksis...

Nå er dagen snart her. Skal ut i praksis på mandag, det blir en helt ny opplevelse.
Har vært ute på skole før, men det er mange år siden. Da var det bare kjente ansikt og kjente lærere.
Nå skal jeg på en skole jeg ikke har vært innom før, ukjente elever og ukjente lærere. Spennende. Og litt skummelt også.
Jeg gleder til å møte elever og lærere. Har som mål å lære meg navnene til elevene, og det bør jeg klare. Vil så gjerne "se" hver enkel elev, slik jeg ikke bare er en fremmed som kommer inn i klasserommet. Men en de etterhvert tør spørre om hjelp, ikke i denne uken kansje, siden jeg bare er der for å observere i denne omgang. Men når jeg er tilbake igjen om noen uker.

Det blir en utfordring, å ta med seg alle inntrykk en får av skoledagen. Alle dager er forskjellige, det beror på "formen" til den enkelte som oppholder seg i klasserommet. Hvordan er rutinene? Hvordan foregår undervisningen? Ganske sikkert forskjellig fra den gang jeg selv gikk på skole. Hvordan samarbeider lærere og elever? Hvordan tilrettelegger de undervisningen for alle? Hva foregår i friminuttene? Deltar vaktene i leken,eller går de bare rundt og observerer?

Det vil uansett bli en uke full av inntrykk, som skal fordøyes og lagres til senere bruk. Det er nå jeg vil se om jeg drømmen jeg har båret på, er slik jeg har trodd den skulle være. Det vil tiden vise...

Hvorfor bli lærer?

Jeg var for mange år siden, vikar på en barneskole på Færøyene. Likte meg veldig godt og syntes at det var givende å jobbe med skolebarn. Har vært innom barnehage, men det var ikke så tjekt.
Hadde dengang en eldre dame til kollega og hun oppmuntret meg til å søke på lærerskole. Jeg hadde dengang ikke mulighet til det, men nå er den her og endelig kan jeg oppfylle min drøm.

Jeg håper og tror at jeg kan bidra med noe positivt i skolen. Jeg er glad i mennesker,men synes at barn er det fineste som finnes. Føler selv at jeg er flink til å se det positive fremfor det negative. En kan, som i alle yrker, støte på problemer med å jobbe i skolen. Men hva med å se løsningen fremfor problemet? (egentlig finnes det ikke problemer, bare løsninger)

Som lærer skal en kunne ha omsorg for eleven, vise at en bryr seg. Samtidig som en må være en naturlig og tydelig lederskikkelse for gruppen. En elevene kan se opp til og ha respekt for, som selvfølgelig skal være gjensidig. En må også kunne kunsten å samarbeide, planlegge og ikke minst kunne sitt fag.

Samtidig må en ikke være redd nærkontakt, da det er mange barn som i dag ikke får den kontakten hjemme. Det kan være mange grunner til det og er egentlig irrelevant, som lærer må jeg kunne gi en elev den oppmerksomheten han fortjener.

Som mor har jeg brukt disse egenskapene på egne barn. Og har lyst til å være med til å påvirke andre barn som jeg har påvirket mine. Dyrke frem det beste i hver enkelt elev og hjelpe de til å bli fine eksempler på samfunsborgere en kan være stolt av.

Minne om en lærer.

Da jeg fikk oppgaven om å skrive om en lærer jeg husker godt fra min egen skoletid, dukket mange minner opp.

Da jeg og mine klassevenner begynnte som 10 åringer på sentralskolen i 5.klasse, var det en stor forandring i forhold til hva vi var vant til, hadde hatt en lærer i alle fag, og nå skulle vi forholde oss til nye lærere i alle fag. I tillegg gikk vi fra å være 11 elever på to trinn, til å være en stor klasse på 25 elever.

Jeg husker spesielt en lærer vi hadde. Han hadde en serlig evne til å få oss til å kjenne oss trygge i ukjent farvann, vi var jo ganske unge til å være borte fra hjemmet 8 timer om dagen.

Læreren hadde en kjærlighet for sitt fag, færøysk, som smittet over på elevene. Vi har på Færøyene en kultur for å lære kvad. For den som ikke vet hva det er, så er det sagn sett opp på rim i alt fra 60 vers til noen hundre. Og dette lærte vi som 12åringer sånn at vi kunne delta i dansering sammen med de voksne og synge med på historien, kan tro vi var stolte da.

Han tok oss med på turer i nærmiløet, blandt annet til en eneboer som de fleste av oss syntes var litt skummel, og som selvfølgelg viste seg å være alt annet enn det, han var derimot en forteller som kunne alt om "gamle dager".

Vi reiste på skoleturer til andre øyer, hvor vi fikk både teori og praksis, samt sosialisering. På skoleturene var alle med alle og ingen stod alene uten venner.

Læreren hadde en evne til å få alle til å føle seg på rett plass, uansett om en var et såkalt skolelys eller ikke. Dersom en ikke kunne vise styrke faglig, kunne en vise f.eks skuespillerkunsten en hadde, eller andre evner en hadde, læreren fikk det beste fram i hver enkelt elev.

Han kunne tulle med en uten at det ble ubehagelig eller føltes som mobbing (tenker her på at det i dag ikke skal så veldig mye til, før elever henger en harmløs spøk fra en lærer på "mobbeknaggen"). Selv om læreren hadde humor og kunne dra en vits, var respekten for ham stor og det var aldri tvil om hvem som var lederen i klassen.

Vi var hjemme hos ham og familien hans på klassefester, med matservering som kona stod for. Ble kjent med barna hans, og fikk boltre oss i huset med lek og sprell.

Sitter i dag med mange flotte minner om en lærer med glede for sitt fag og glede for sine "barn", som desverre ikke fikk leve til han ble en gammel mann. Slik at mange flere elever kunne fått gleden av hans fantastiske kunnskap, interesse for natur, folk og fe. Han døde kun 34 år gammel.

Vi stod igjen som fortapte får, hvem skulle fylle hans plass?