Da jeg fikk oppgaven om å skrive om en lærer jeg husker godt fra min egen skoletid, dukket mange minner opp.
Da jeg og mine klassevenner begynnte som 10 åringer på sentralskolen i 5.klasse, var det en stor forandring i forhold til hva vi var vant til, hadde hatt en lærer i alle fag, og nå skulle vi forholde oss til nye lærere i alle fag. I tillegg gikk vi fra å være 11 elever på to trinn, til å være en stor klasse på 25 elever.
Jeg husker spesielt en lærer vi hadde. Han hadde en serlig evne til å få oss til å kjenne oss trygge i ukjent farvann, vi var jo ganske unge til å være borte fra hjemmet 8 timer om dagen.
Læreren hadde en kjærlighet for sitt fag, færøysk, som smittet over på elevene. Vi har på Færøyene en kultur for å lære kvad. For den som ikke vet hva det er, så er det sagn sett opp på rim i alt fra 60 vers til noen hundre. Og dette lærte vi som 12åringer sånn at vi kunne delta i dansering sammen med de voksne og synge med på historien, kan tro vi var stolte da.
Han tok oss med på turer i nærmiløet, blandt annet til en eneboer som de fleste av oss syntes var litt skummel, og som selvfølgelg viste seg å være alt annet enn det, han var derimot en forteller som kunne alt om "gamle dager".
Vi reiste på skoleturer til andre øyer, hvor vi fikk både teori og praksis, samt sosialisering. På skoleturene var alle med alle og ingen stod alene uten venner.
Læreren hadde en evne til å få alle til å føle seg på rett plass, uansett om en var et såkalt skolelys eller ikke. Dersom en ikke kunne vise styrke faglig, kunne en vise f.eks skuespillerkunsten en hadde, eller andre evner en hadde, læreren fikk det beste fram i hver enkelt elev.
Han kunne tulle med en uten at det ble ubehagelig eller føltes som mobbing (tenker her på at det i dag ikke skal så veldig mye til, før elever henger en harmløs spøk fra en lærer på "mobbeknaggen"). Selv om læreren hadde humor og kunne dra en vits, var respekten for ham stor og det var aldri tvil om hvem som var lederen i klassen.
Vi var hjemme hos ham og familien hans på klassefester, med matservering som kona stod for. Ble kjent med barna hans, og fikk boltre oss i huset med lek og sprell.
Sitter i dag med mange flotte minner om en lærer med glede for sitt fag og glede for sine "barn", som desverre ikke fikk leve til han ble en gammel mann. Slik at mange flere elever kunne fått gleden av hans fantastiske kunnskap, interesse for natur, folk og fe. Han døde kun 34 år gammel.
Vi stod igjen som fortapte får, hvem skulle fylle hans plass?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Det er interessant å lese om erfaringane dine frå Færøyane, men trist at læraren døydde så ung.
Det høyrest ut som undervisninga hans var ein fin blanding av kultur og natur. Kunne du ha gjort noko tilsvarande her i Norge. Kva slags innhold og aktivitetar kunne då ha vore aktuelle?
Det er kun fantasien som setter grenser, innenfor gitte rammer så klart. En kan f.eks få en pensjonist til å fortelle fra dengang han/hun gikk på skole. Bruke skog og mark og er en så heldig at en har en strand i nærheten, så er det bare å ta den i bruk også. Da kan en lære om det som vokser der og kansje det følger en god historie med også. Gå en tur ned til havnen. En kan avtale med en båteier om å fortelle og vise hvordan en bruker båt idag kontra gamle dager f.eks.
Jeg synes det er viktig å ta i bruk det en har i nærheten. Samtidig får barna en skoledag litt utenom det vanlige og det kan kun være bra, serlig da det er litt "skjult" undervisning med.
Flotte idear, heilt i tråd med K06 vektlegging på at lokalmiljøet SKAL med i undervisninga
Legg inn en kommentar