Pedagogisk grunnsyn

Dette var ikke enkelt. Hvor står jeg egentlig, hva er mitt pedagogiske grunnsyn?

Har sittet å lest febrilsk i hele dag, for å se om jeg kunne passe under en kategori. Så langt er jeg ikke blitt noe klokere, men satser på, at jeg etter to års pedagogikk studier vil være kommet noe nærmere en avklaring. Hvis det nå skal være et mål, å komme til en avkaring.
Kanskje jeg blir en av de som fortsetter å ha en fot i hver leir?
Hvem vet, men det vil tiden nå vise.
Da jeg, som sagt, ikke helt klarte å plasere meg selv, etter intens lesing. Drev tankene til hvordan jeg er som mor og medmenneske, og hvordan jeg ønsker å være.

Jeg ønsker å være rettferdig, vise omsorg og respekt.
Få frem det beste, alle er forskjellige, og alle har noe positivt å bidra med. Få fram selvtilliten hos dem som ikke føler, at de kan noe eller ikke streker til. Det kan i noen tilfeller kreve en del jobbing, men er ikke umulig. Fokus på det positive.
Er jeg da Humanist?

Samtidig er jeg for belønnig og straff. Ikke i det vide og brede, men til en grad. Det kan være nødvendig med straff av og til.
Hvis et av barna mine f.eks. overser samme beskjed flere ganger, ikke overholder regler vi er blitt enige om, ja så er det kanskje på sin plass, å bli sent på rommet for en tenke pause. Eller friste med "premie" om barnet gjør noe bra. "Spiser du opp middagen, så får du dessert".
Er jeg da tilhenger av Behaviorismen?

Så var det dette med minner som ikke skal fortrenges, positive og negative.
Er enig til en viss grad. Positive minner er en god ballast å ha med videre i livet, noe en kan dele. Det kan en bruke til noe positivt.
Negative minner! Ikke helt overbevist om at det er noe en behøver dra frem, så sant de ikke kan brukes positivt. Og det, er det ikke alle negative minner som kan.
Det kan være opplevelser en kunne tenkt seg å vært foruten, minner som ikke har annen virkning enn, å gjøre vont og trykke en ned. Noen minner har bare godt av å bli fortrengt, slik jeg ser det.
Har kanskje ikke foten så veldig langt inni den psykoanalysiske teorien da.

Jeg mener at vi som mennesker blir "farget" av det miljøet vi ferdes i. Jeg er farget av min oppvekst og sånn som mine barn blir av deres opppvekst. Det blir gjerne en annen farge enn den jeg har, siden min mann også bringer inn en fra sin oppvekst. Samtidig blir vi farget av våre omgivelser, utvidet familie, venner, der vi ferdes, osv.
Er da mitt pedagogiske grunnsyn farget av det sosialpsykolgiske perspektivt?


Dette er bare noen tanker vedrørende mitt pedagogiske grunnsyn. Som pr idag spriker i alle retninger. Men jeg er åpen og lærevillig. Skal bli spennende, for egen del, å se hvordan det vil utvikle seg de neste to årene.

Praksis...

Nå er dagen snart her. Skal ut i praksis på mandag, det blir en helt ny opplevelse.
Har vært ute på skole før, men det er mange år siden. Da var det bare kjente ansikt og kjente lærere.
Nå skal jeg på en skole jeg ikke har vært innom før, ukjente elever og ukjente lærere. Spennende. Og litt skummelt også.
Jeg gleder til å møte elever og lærere. Har som mål å lære meg navnene til elevene, og det bør jeg klare. Vil så gjerne "se" hver enkel elev, slik jeg ikke bare er en fremmed som kommer inn i klasserommet. Men en de etterhvert tør spørre om hjelp, ikke i denne uken kansje, siden jeg bare er der for å observere i denne omgang. Men når jeg er tilbake igjen om noen uker.

Det blir en utfordring, å ta med seg alle inntrykk en får av skoledagen. Alle dager er forskjellige, det beror på "formen" til den enkelte som oppholder seg i klasserommet. Hvordan er rutinene? Hvordan foregår undervisningen? Ganske sikkert forskjellig fra den gang jeg selv gikk på skole. Hvordan samarbeider lærere og elever? Hvordan tilrettelegger de undervisningen for alle? Hva foregår i friminuttene? Deltar vaktene i leken,eller går de bare rundt og observerer?

Det vil uansett bli en uke full av inntrykk, som skal fordøyes og lagres til senere bruk. Det er nå jeg vil se om jeg drømmen jeg har båret på, er slik jeg har trodd den skulle være. Det vil tiden vise...

Hvorfor bli lærer?

Jeg var for mange år siden, vikar på en barneskole på Færøyene. Likte meg veldig godt og syntes at det var givende å jobbe med skolebarn. Har vært innom barnehage, men det var ikke så tjekt.
Hadde dengang en eldre dame til kollega og hun oppmuntret meg til å søke på lærerskole. Jeg hadde dengang ikke mulighet til det, men nå er den her og endelig kan jeg oppfylle min drøm.

Jeg håper og tror at jeg kan bidra med noe positivt i skolen. Jeg er glad i mennesker,men synes at barn er det fineste som finnes. Føler selv at jeg er flink til å se det positive fremfor det negative. En kan, som i alle yrker, støte på problemer med å jobbe i skolen. Men hva med å se løsningen fremfor problemet? (egentlig finnes det ikke problemer, bare løsninger)

Som lærer skal en kunne ha omsorg for eleven, vise at en bryr seg. Samtidig som en må være en naturlig og tydelig lederskikkelse for gruppen. En elevene kan se opp til og ha respekt for, som selvfølgelig skal være gjensidig. En må også kunne kunsten å samarbeide, planlegge og ikke minst kunne sitt fag.

Samtidig må en ikke være redd nærkontakt, da det er mange barn som i dag ikke får den kontakten hjemme. Det kan være mange grunner til det og er egentlig irrelevant, som lærer må jeg kunne gi en elev den oppmerksomheten han fortjener.

Som mor har jeg brukt disse egenskapene på egne barn. Og har lyst til å være med til å påvirke andre barn som jeg har påvirket mine. Dyrke frem det beste i hver enkelt elev og hjelpe de til å bli fine eksempler på samfunsborgere en kan være stolt av.