Pedagogisk grunnsyn

Dette var ikke enkelt. Hvor står jeg egentlig, hva er mitt pedagogiske grunnsyn?

Har sittet å lest febrilsk i hele dag, for å se om jeg kunne passe under en kategori. Så langt er jeg ikke blitt noe klokere, men satser på, at jeg etter to års pedagogikk studier vil være kommet noe nærmere en avklaring. Hvis det nå skal være et mål, å komme til en avkaring.
Kanskje jeg blir en av de som fortsetter å ha en fot i hver leir?
Hvem vet, men det vil tiden nå vise.
Da jeg, som sagt, ikke helt klarte å plasere meg selv, etter intens lesing. Drev tankene til hvordan jeg er som mor og medmenneske, og hvordan jeg ønsker å være.

Jeg ønsker å være rettferdig, vise omsorg og respekt.
Få frem det beste, alle er forskjellige, og alle har noe positivt å bidra med. Få fram selvtilliten hos dem som ikke føler, at de kan noe eller ikke streker til. Det kan i noen tilfeller kreve en del jobbing, men er ikke umulig. Fokus på det positive.
Er jeg da Humanist?

Samtidig er jeg for belønnig og straff. Ikke i det vide og brede, men til en grad. Det kan være nødvendig med straff av og til.
Hvis et av barna mine f.eks. overser samme beskjed flere ganger, ikke overholder regler vi er blitt enige om, ja så er det kanskje på sin plass, å bli sent på rommet for en tenke pause. Eller friste med "premie" om barnet gjør noe bra. "Spiser du opp middagen, så får du dessert".
Er jeg da tilhenger av Behaviorismen?

Så var det dette med minner som ikke skal fortrenges, positive og negative.
Er enig til en viss grad. Positive minner er en god ballast å ha med videre i livet, noe en kan dele. Det kan en bruke til noe positivt.
Negative minner! Ikke helt overbevist om at det er noe en behøver dra frem, så sant de ikke kan brukes positivt. Og det, er det ikke alle negative minner som kan.
Det kan være opplevelser en kunne tenkt seg å vært foruten, minner som ikke har annen virkning enn, å gjøre vont og trykke en ned. Noen minner har bare godt av å bli fortrengt, slik jeg ser det.
Har kanskje ikke foten så veldig langt inni den psykoanalysiske teorien da.

Jeg mener at vi som mennesker blir "farget" av det miljøet vi ferdes i. Jeg er farget av min oppvekst og sånn som mine barn blir av deres opppvekst. Det blir gjerne en annen farge enn den jeg har, siden min mann også bringer inn en fra sin oppvekst. Samtidig blir vi farget av våre omgivelser, utvidet familie, venner, der vi ferdes, osv.
Er da mitt pedagogiske grunnsyn farget av det sosialpsykolgiske perspektivt?


Dette er bare noen tanker vedrørende mitt pedagogiske grunnsyn. Som pr idag spriker i alle retninger. Men jeg er åpen og lærevillig. Skal bli spennende, for egen del, å se hvordan det vil utvikle seg de neste to årene.