Albert Bandura er kjent for sin teori om sosial læring. Han startet ut fra et behavoiristisk ståsted og utviklet teorien vi kjenner som sosial-kognitiv teori.
Læren hans går blandt annet ut på at, han ser både ytre atferd, personens indre forstandsmessige og følelsesmessige egenskaper og de sosiale omgivelsene. Disse står i samspill med hverandre.
Det er viktig at skille de to teoritradisjonerne, da de reflekterer ulike grunnsyn. På den ene siden støtter Bandura sentrale elementer i behavioristisk teori, serlig det at det må foreligge en form for forsterkning for at læring skal finne sted. På den andre siden bruker han begrepet forventninger fra den kognitive teorien, som det sentrale i motivasjonen.
Bandura videreutviklet to punkt fra Atkinsons modell (s.396 Elevens Verden) som han kaller self-efficacy, dvs mestringsforventninger. Har en liten tro på at en vil klare oppgaven, vil en legge liten vekt på innsatsen. Har en stor tro på mestringen, vil innsatsen være dertil større.
1)"efficacy expectations", forventning om å klare handlingene som er nødvendige.
2)"outcome expectations", forventningen om resultatet av handling.
Å skille mellom disse to typene forventnig, kan være gunstig, serlig når en skal forklare utdanningsvalg. Eleven må først ha tro på at han kan klare utdanningen til yrket. Dernest at yrket vil gi den jobben, posisjonen eleven ønsker seg.
Forventningene om å mestre er basert på fem informasjonskilder, ifølge Bandura:
1. Tidligere erfaring, med å mestre på samme område.
2. Vikarierende erfaring, det å ha sett andre mestre på samme område. Her kommer rollemodellen inn. At en person en ser opp til mestrer oppgaven.
3. Verbal overbevisning. Oppmuntring og støtte fra andre spiller en stor rolle. Det er ikke bare det en selv har erfart som teller. Her skiller Bandura seg fra en del andre forventningsteoretikere.
4. Emosjonelle forhold knyttet til handling eller resultat.
5. Personens tolkning av egne prestasjoner.
Bandura har to viktige bidrag til teorien om mestringsforvetninger. For det første peker han på den store motivasjonsmuligheten som ligger i rollemodeller og i observasjonslæring. For det andre peker han på betydningen av direkte støtte og oppmuntring for elevens forventninger. Dermed blir ikke eleven kastet hjelpeløst tilbake på sine egne erfaringer og tolkninger av nederlag og suksseser. Det hjelper med positiv involvering fra en voksen. Teorien har et optimistisk budskap, og det er alltid kjærkomment i pedagogisk sammenheng.
Læring om moralsk atferd følger de samme lovene som er nevnt i sosial-kognitiv læringsteori. Sentrale læringsbegreper er forsterkning, driv og S-R-assosiasjoner.
Barn utvikler sin moralsk sans ved å imitere personer i miljøet, først og fremst foreldre eller andre voksne. De imiterer også venner og idoler. Læring ved å imitere modeller og betydningen av gode forbilder blir derfor stående sentralt i den moralske oppdragelsen.
Det er gjort en del forskning på læring gjennom massemedia, og selv om resultatene varierer noe, er hovedintrykket at ren imitasjonslæring er en effektiv læringsform. Likevel er det slik at vi, som foreldre eller de barnet har et nært forhold til, som er rollemodellen.
Vi har derfor et ansvar nå som vi skal ut i praksis, å vise oss fra vår beste side. Slik at elevene har gode og positive rollemodeller å imitere.
God Praksis:-)
torsdag 16. oktober 2008
fredag 10. oktober 2008
klasserommet, en arena for læring
Oppgaven denne gang er å gjøre et klasserom til en god læringsarena.
Da tenker jeg først, at jeg som lærer må bli respektert av elevene og at jeg som lærer respekterer mine elever. Samt at jeg som lærer setter klare grenser for nødvendigheten av respekt elever imellom. I og med at vi som mennesker er veldig forskjellige er det viktig at det er rom for alle, og at alle har det klart for seg at i mitt klasserom er alle like mye verdt.
Hvis respekten er på plass er mye på plass for å ha et bra fundament å bygge videre på for læring. Jeg vil da som lærer ha skapt den ro som må til for å kunne undervise.
Jeg må være tydelig på hva jeg forventer av mine elever og må være oppmerksom hva mine elever forventer av meg.
Jeg er veldig opptatt av at alle elever skal bli sett, føler at jeg "messer" mye om dette. Men det er så viktig for meg å få fram, at dette blir helt sikkert ikke siste gang jeg tar det opp, også for å minne meg selv på at alle fortjener en ny sjanse.
Min erfaring er at det alt for ofte i skolene er elever som ikke blir sett. Det kan være av ulike grunner, men uansett hva det måtte være har jeg som voksen et ansvar å minne meg selv på faren ved å bli en slik lærer.
Jeg ønsker å være en lærer som er observant og oppriktig interessert i elevene.
Det er så utrolig lett å bare se det negative, jeg mener at det alltid er noe positivt bare en ser godt nok etter. Når en da har fått taket på det positive så er det viktig å bygge på det og prøve å glemme det som måtte være negativt. Starte med blanke ark.
Jeg husker en gutt fra min egen barndom. Han kom fra et såkalt belastet hjem. Han hadde ingen grenser, visste ikke hvordan han skulle oppføre seg. En nabodame hadde omsorg for ham, hun tok seg av ham, gav ham mat og klær. Og henne takket han, med å ta livet av en av endene hennes. Men hun gav seg ikke med det, tok ham fremdeles hjem på middag sammen med resten av familien hennes. Og hun viste ham den omsorgen han trengte, selv om det nok hadde vært enklest å bare snudd ham ryggen. Hun viste at det finnes noe godt alle, men at det hos noen ligger det veldig dypt begravet. Jeg vet at han i dag er takknemlig for at hun "så" ham og at hun var villig til å gi han en ny sjanse. For der var jammen nok folk rundt, som hadde en mening om ham og hans oppførsel. Men han fikk en ny start med blanke ark.
Som lærer ønsker jeg å bli en som klarer å inspirere elevene til å ville lære. Inspirere elevene til å ville yte sitt beste. Tror at en lærer som viser at "dette liker jeg" gjør at elevene blir mer interessserte i faget. I motsetning til at det lyser av meg, at "dette gjør jeg bare fordi det er forventet av meg", som kan ta lærelysten fra selv den mest selvdisiplinerte eleven.
Jeg ønsker å være en god underviser.
Så jeg får bare stå på og håpe at jeg kan nå målene mine ;-)
Da tenker jeg først, at jeg som lærer må bli respektert av elevene og at jeg som lærer respekterer mine elever. Samt at jeg som lærer setter klare grenser for nødvendigheten av respekt elever imellom. I og med at vi som mennesker er veldig forskjellige er det viktig at det er rom for alle, og at alle har det klart for seg at i mitt klasserom er alle like mye verdt.
Hvis respekten er på plass er mye på plass for å ha et bra fundament å bygge videre på for læring. Jeg vil da som lærer ha skapt den ro som må til for å kunne undervise.
Jeg må være tydelig på hva jeg forventer av mine elever og må være oppmerksom hva mine elever forventer av meg.
Jeg er veldig opptatt av at alle elever skal bli sett, føler at jeg "messer" mye om dette. Men det er så viktig for meg å få fram, at dette blir helt sikkert ikke siste gang jeg tar det opp, også for å minne meg selv på at alle fortjener en ny sjanse.
Min erfaring er at det alt for ofte i skolene er elever som ikke blir sett. Det kan være av ulike grunner, men uansett hva det måtte være har jeg som voksen et ansvar å minne meg selv på faren ved å bli en slik lærer.
Jeg ønsker å være en lærer som er observant og oppriktig interessert i elevene.
Det er så utrolig lett å bare se det negative, jeg mener at det alltid er noe positivt bare en ser godt nok etter. Når en da har fått taket på det positive så er det viktig å bygge på det og prøve å glemme det som måtte være negativt. Starte med blanke ark.
Jeg husker en gutt fra min egen barndom. Han kom fra et såkalt belastet hjem. Han hadde ingen grenser, visste ikke hvordan han skulle oppføre seg. En nabodame hadde omsorg for ham, hun tok seg av ham, gav ham mat og klær. Og henne takket han, med å ta livet av en av endene hennes. Men hun gav seg ikke med det, tok ham fremdeles hjem på middag sammen med resten av familien hennes. Og hun viste ham den omsorgen han trengte, selv om det nok hadde vært enklest å bare snudd ham ryggen. Hun viste at det finnes noe godt alle, men at det hos noen ligger det veldig dypt begravet. Jeg vet at han i dag er takknemlig for at hun "så" ham og at hun var villig til å gi han en ny sjanse. For der var jammen nok folk rundt, som hadde en mening om ham og hans oppførsel. Men han fikk en ny start med blanke ark.
Som lærer ønsker jeg å bli en som klarer å inspirere elevene til å ville lære. Inspirere elevene til å ville yte sitt beste. Tror at en lærer som viser at "dette liker jeg" gjør at elevene blir mer interessserte i faget. I motsetning til at det lyser av meg, at "dette gjør jeg bare fordi det er forventet av meg", som kan ta lærelysten fra selv den mest selvdisiplinerte eleven.
Jeg ønsker å være en god underviser.
Så jeg får bare stå på og håpe at jeg kan nå målene mine ;-)
torsdag 2. oktober 2008
Undervisningsplanlegging
Når en som lærer skal undervise, er en nødt til å planlegge hva en har tenkt å gå gjennom med klassen. Der er det den "berømte" Diamanten kommer inn, som et hjelpemiddel. En ser på forutsetninger til elev og lærer. Setter seg mål, finner innhold til undervisningen. Legger planer for arbeidsmåter en vil bruke. Hva vil en bruke. Hvorfor vil en bruke det. Hvordan vil en bruke det.
Undervisningen vil bli preget av det pedagogiske grunnsyn en har som lærer. En tradisjonalistisk lærer vil være den aktive, formidle fra tavlen, der elevene er lyttende.
En progresivistisk preget lærer vil formidle lærestoffet i den forstand, at elevene for jobbe i grupper, får frihet til å gå løs på oppgaven på egenhånd. Men selvfølgelig under veiledning om det trengs.
Må bare slenge inn her at eg har fått fortalt at det er gjort en liten studie (i forbindelse med en oppgave) på desse to arbeidsformene som Vygotsky og Piaget står for. Der ble brukt samme undervisnings stoff i begge gruppene. Det viste seg at de som jobbet i grupper(Vygotsky), kunne lærestoffet sitt bedre enn de som jobbet individuelt(Piaget).
Når en planlegger undervisninge, må en ikke bli så bunden til tema, om noe uforutsett skjer, at en på død og liv ikke skal fravike skjema. Si at det plutselig har dalt ned mengder med snø, så kan en ikke vente til neste uke med å gå i akebakken.Da må en forandre på planen slik, at en kommer seg ut i snøen så snart som mulig, siden snøen sansynligvis er vekk lenge før en uke er gått
En må også ta hensyn til at det i klassen er elever, som er på forskjellige nivå faglig, så en må lage egen undervisnings plan for de elevene som trenger det.
Samtidig må en ikke glemme, at alle er vi forskellige. Det kan være lurt å variere litt på undervisningsformene, ikke alle liker å jobbe i grupper. Så da må en gi rom for individuell jobbing også.
Det at en planlegger undervisningen gjør også, at en blir trygg på det en skal ta fatt på.
En trygg lærer gir trygge elever.
At "Diamanten" er et bra verktøy for en lærer er det ikke noen tvil om.
Jeg må likevel si, at jeg ser frem til å ha brukt den noen ganger, bli kjent med det nye verktøyet. Ikke alle verktøy er så enkle bruk, som de ser ut umiddelbart.
Spennende blir det uten tvil, slik jeg ser det.
Undervisningen vil bli preget av det pedagogiske grunnsyn en har som lærer. En tradisjonalistisk lærer vil være den aktive, formidle fra tavlen, der elevene er lyttende.
En progresivistisk preget lærer vil formidle lærestoffet i den forstand, at elevene for jobbe i grupper, får frihet til å gå løs på oppgaven på egenhånd. Men selvfølgelig under veiledning om det trengs.
Må bare slenge inn her at eg har fått fortalt at det er gjort en liten studie (i forbindelse med en oppgave) på desse to arbeidsformene som Vygotsky og Piaget står for. Der ble brukt samme undervisnings stoff i begge gruppene. Det viste seg at de som jobbet i grupper(Vygotsky), kunne lærestoffet sitt bedre enn de som jobbet individuelt(Piaget).
Når en planlegger undervisninge, må en ikke bli så bunden til tema, om noe uforutsett skjer, at en på død og liv ikke skal fravike skjema. Si at det plutselig har dalt ned mengder med snø, så kan en ikke vente til neste uke med å gå i akebakken.Da må en forandre på planen slik, at en kommer seg ut i snøen så snart som mulig, siden snøen sansynligvis er vekk lenge før en uke er gått
En må også ta hensyn til at det i klassen er elever, som er på forskjellige nivå faglig, så en må lage egen undervisnings plan for de elevene som trenger det.
Samtidig må en ikke glemme, at alle er vi forskellige. Det kan være lurt å variere litt på undervisningsformene, ikke alle liker å jobbe i grupper. Så da må en gi rom for individuell jobbing også.
Det at en planlegger undervisningen gjør også, at en blir trygg på det en skal ta fatt på.
En trygg lærer gir trygge elever.
At "Diamanten" er et bra verktøy for en lærer er det ikke noen tvil om.
Jeg må likevel si, at jeg ser frem til å ha brukt den noen ganger, bli kjent med det nye verktøyet. Ikke alle verktøy er så enkle bruk, som de ser ut umiddelbart.
Spennende blir det uten tvil, slik jeg ser det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)