Albert Bandura

Albert Bandura er kjent for sin teori om sosial læring. Han startet ut fra et behavoiristisk ståsted og utviklet teorien vi kjenner som sosial-kognitiv teori.

Læren hans går blandt annet ut på at, han ser både ytre atferd, personens indre forstandsmessige og følelsesmessige egenskaper og de sosiale omgivelsene. Disse står i samspill med hverandre.
Det er viktig at skille de to teoritradisjonerne, da de reflekterer ulike grunnsyn. På den ene siden støtter Bandura sentrale elementer i behavioristisk teori, serlig det at det må foreligge en form for forsterkning for at læring skal finne sted. På den andre siden bruker han begrepet forventninger fra den kognitive teorien, som det sentrale i motivasjonen.
Bandura videreutviklet to punkt fra Atkinsons modell (s.396 Elevens Verden) som han kaller self-efficacy, dvs mestringsforventninger. Har en liten tro på at en vil klare oppgaven, vil en legge liten vekt på innsatsen. Har en stor tro på mestringen, vil innsatsen være dertil større.

1)"efficacy expectations", forventning om å klare handlingene som er nødvendige.

2)"outcome expectations", forventningen om resultatet av handling.

Å skille mellom disse to typene forventnig, kan være gunstig, serlig når en skal forklare utdanningsvalg. Eleven må først ha tro på at han kan klare utdanningen til yrket. Dernest at yrket vil gi den jobben, posisjonen eleven ønsker seg.

Forventningene om å mestre er basert på fem informasjonskilder, ifølge Bandura:
1. Tidligere erfaring, med å mestre på samme område.

2. Vikarierende erfaring, det å ha sett andre mestre på samme område. Her kommer rollemodellen inn. At en person en ser opp til mestrer oppgaven.

3. Verbal overbevisning. Oppmuntring og støtte fra andre spiller en stor rolle. Det er ikke bare det en selv har erfart som teller. Her skiller Bandura seg fra en del andre forventningsteoretikere.

4. Emosjonelle forhold knyttet til handling eller resultat.

5. Personens tolkning av egne prestasjoner.

Bandura har to viktige bidrag til teorien om mestringsforvetninger. For det første peker han på den store motivasjonsmuligheten som ligger i rollemodeller og i observasjonslæring. For det andre peker han på betydningen av direkte støtte og oppmuntring for elevens forventninger. Dermed blir ikke eleven kastet hjelpeløst tilbake på sine egne erfaringer og tolkninger av nederlag og suksseser. Det hjelper med positiv involvering fra en voksen. Teorien har et optimistisk budskap, og det er alltid kjærkomment i pedagogisk sammenheng.


Læring om moralsk atferd følger de samme lovene som er nevnt i sosial-kognitiv læringsteori. Sentrale læringsbegreper er forsterkning, driv og S-R-assosiasjoner.
Barn utvikler sin moralsk sans ved å imitere personer i miljøet, først og fremst foreldre eller andre voksne. De imiterer også venner og idoler. Læring ved å imitere modeller og betydningen av gode forbilder blir derfor stående sentralt i den moralske oppdragelsen.

Det er gjort en del forskning på læring gjennom massemedia, og selv om resultatene varierer noe, er hovedintrykket at ren imitasjonslæring er en effektiv læringsform. Likevel er det slik at vi, som foreldre eller de barnet har et nært forhold til, som er rollemodellen.

Vi har derfor et ansvar nå som vi skal ut i praksis, å vise oss fra vår beste side. Slik at elevene har gode og positive rollemodeller å imitere.

God Praksis:-)