Ja, så var det på tide å skrive den siste bloggen i 2008.
Jeg trodde jeg skulle få hjertestans, da jeg fikk vite at vi skulle skrive blogg hver uke. Det skulle ikke mer til enn en blogg som kunne/skulle leses av medstudenter, for at jeg vurderte mitt valg av utdannelse. Ikke hadde jeg skrevet norsk før... og nå kunne alle som ville gå inn på min blogg og lese? Dette går aldri bra. Slike tanker raste gjennom hodet. Men så er det et ordtak som sier "det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere" og det har jeg tatt til meg:-)
Det har jo vist seg at blogg skriving, for min del og sikkert noen flere også, har vært svært læringsrikt. Jeg har vært nødt til å angripe læringstoffet på et annet vis enn bare å lese gjennom, har vært nødt til å gå i dybden av teksten for å kunne sette eget språk på tema vi har vært gjennom. Det er den positive delen av bloggskriving. Så kommer jeg til den negative delen. Det har tatt så KOLOSALT med tid. Husker de første månedene, da satt jeg rett å slett å gråt meg gjennom bloggen, brukte glat 4-5 timer på å skrive. (Måtte jo lese fagstoffet utenom). Som hustru og mor, var det ikke hygglig å skulle sitte en hel helg å skrive blogg. Å være sosial utenom skoletid var ikke mulig, så jeg får se hvor mange venner jeg har igjen når jeg (forhåpentligvis) er ferdig om 3,5 år ;-) Og så var det disse spørgsmålene som dukket opp, ikke skulle jeg bare skrive blogg. Jeg måtte også svare på spørgsmål, ikke bare fra Steinar, men også fra medstudenter som kommenterte bloggen. Skulle dette aldri ta slutt... Når jeg ser tilbake så var det tross alt positivt det også, har lært en masse ved å svare på spørsmålene, som så uoverkommelige ut en liten stund.
Om jeg skal være litt frimodig, så ønsker jeg at boggene ikke blir å tette neste semester. Annenhver uke synes jeg hadde vært passelig. Så det får være juleønsket mitt :-)
Til slutt vil jeg komme med en hilsen til dere.
Eg ynski tykkum øllum eini gleðilig jól og et av Harranum vælsigna nýggjár.
Vi ses på nyåret:-)
tirsdag 23. desember 2008
søndag 30. november 2008
Læringsstiler
Denn uken var det MI-teori og læringstiler vi skulle lære om i pedagogikk. Der er så mye å holde styr på i disse travle mappe innleverings- og eksamenstider, at jeg klarer så vidt å holde hodet over vannet.
Men her er det ingen kjære mor, det er bare å brette opp ermer å få noen ord om læringsstiler nedskrevet i bloggen.
Hva er så læringsstiler? Slik jeg ser det er det måten en tilegner seg kunnskap om emnet en får undervisning i. Og siden vi er forskjellige som individer har vi forskjellige læringsstiler.
En må ikke forveksle læringsstil med læringsstrategi. Læringsstrategi er fremgangsmåten for å bedre læringsprosessen. Mens læringsstil er et personlighetstrekk som forteller noe om individets personlige læringspreferanse
Læringsstiler er forskjellige fra person til person. Noen lærer best ved å høre musikk, andre må ha det helt stille rundt seg. Noen må ha det kalt og andre varmt. Noen lærer best ved å jobbe alene mens andre får mest ut av stoffet ved å jobb i grupper.
Dette kan være en utfordring når en jobber i skolen, alle elever har rett til tilpasset opplæring. Og da må en som lærer ha innsikt og kunskap om den enkelte elev sin læringsstil.
En av de mest kjente teoriene og læringsstiler er Dunn og Dunns læringsstilmodell. Den tar utgangspunkt i fem ulike hoveddimensjoner:
1: miljømessig stimuli, som lys, lyd og temperatur.
2: følelsesmessige stimuli, knyttet til personlighetsegenskaper som,motivasjon,utholdenhat og ansvarsfølelse.
3: sosiologiske faktorer, som det å jobbe for seg selv eller i samarbeid med andre.
4: det fysiolgiske, som handler om døgnrytme, når på dagen en lærer best. Det å røre på seg og behov for mat og drikke. De som foretrekker visuell, auditiv,taktil og kinestetisk stimuli faller også under denne gruppen og den kalles persepsjonspreferanse.(
5: psykologiske læringsprosesser, som er organisering av kunnskapen sett i forhold til hvordan en behandler informasjon en mottar.
Man lærer så lenge man lever.
Men her er det ingen kjære mor, det er bare å brette opp ermer å få noen ord om læringsstiler nedskrevet i bloggen.
Hva er så læringsstiler? Slik jeg ser det er det måten en tilegner seg kunnskap om emnet en får undervisning i. Og siden vi er forskjellige som individer har vi forskjellige læringsstiler.
En må ikke forveksle læringsstil med læringsstrategi. Læringsstrategi er fremgangsmåten for å bedre læringsprosessen. Mens læringsstil er et personlighetstrekk som forteller noe om individets personlige læringspreferanse
Læringsstiler er forskjellige fra person til person. Noen lærer best ved å høre musikk, andre må ha det helt stille rundt seg. Noen må ha det kalt og andre varmt. Noen lærer best ved å jobbe alene mens andre får mest ut av stoffet ved å jobb i grupper.
Dette kan være en utfordring når en jobber i skolen, alle elever har rett til tilpasset opplæring. Og da må en som lærer ha innsikt og kunskap om den enkelte elev sin læringsstil.
En av de mest kjente teoriene og læringsstiler er Dunn og Dunns læringsstilmodell. Den tar utgangspunkt i fem ulike hoveddimensjoner:
1: miljømessig stimuli, som lys, lyd og temperatur.
2: følelsesmessige stimuli, knyttet til personlighetsegenskaper som,motivasjon,utholdenhat og ansvarsfølelse.
3: sosiologiske faktorer, som det å jobbe for seg selv eller i samarbeid med andre.
4: det fysiolgiske, som handler om døgnrytme, når på dagen en lærer best. Det å røre på seg og behov for mat og drikke. De som foretrekker visuell, auditiv,taktil og kinestetisk stimuli faller også under denne gruppen og den kalles persepsjonspreferanse.(
5: psykologiske læringsprosesser, som er organisering av kunnskapen sett i forhold til hvordan en behandler informasjon en mottar.
Man lærer så lenge man lever.
søndag 23. november 2008
Sosiokulturelle perspektiver
Nå var vi kommet til det sosiokulturelle perspektivet.
Her er det snakk om at vi lærer best når vi er sammen med andre, dvs er i det sosiale element.
Vygotsky sier at vår kulturelle utvikling skjer to ganger og på to plan. Den ene i det sosiale og den andre i det mentale. Ifølge Vygotsky skjer det sosiale først. Det mentale skjer etter, at jeg har lært sammen med deg det du kan, og derfra finner ut hvordan jeg kan gjøre det alene.
Jeg ser det slik når jeg lærer barna mine ting som er nye for dem. For eksempel bake boller. Først jobber vi sammen om å bake boller, slik at de ser hvordan vi gjør. Når de har forstått det, kan de begynne å bake boller selv uten innblanding av meg.
Jeg personlig har stor tro på at en lærer bedre ved å jobbe sammen, enn å sitte alene med en problemstilling. Da kan en drøfte sammen og komme til en løsning, og det spiller selvfølgelig en stor rolle hvem du jobber sammen med. Tror også kjemi mennesker imellom har innvirkning på læreutbytte. En setter ikke to elever som ikke tåler synet av hverandre til å jobbe sammen. En annen ting en må være obs på er, at alle liker ikke å jobbe i gruppe og da må det være lov å jobbe alene.
Ifølge det sosiokulturelle perspektivet, er det lov å bruke alle hjelpemidler som finnes. Det er for såvidt greit for meg, synes det blir litt "kunstigt" når en er til eksamen og en ikke har lov å bruke hjelpemidler. Serlig når jeg tenker hvordan det blir når en skal ut i arbeidslivet etter endt utdannelse. Da kan en bruke det som finnes som hjelpemiddel hvis en trenger det.
Når det gjelder undervisning er det viktig å tenke hva eleven kan fra før. Man må legge listen litt høyere en kunnskapen, men ikke så høy at eleven ikke kan gripe den. Hvis en ikke gjør det vil eleven stå i stampe og ikke lære noe nytt.
Her kommer begrepet scaffolding/stillas inn. Jo større problem eleven har med emnet, jo mer veiledning må læreren gi, og når eleven får grep på emnet og ikke trenger hjelp. Da trekker læreren seg gradvis tilbake. Elever kan også virke som stillas for hverandre, en elev som kan mer om emnet en den andre eleven vil være et stillas for vedkommende.
Språket spiller en stor rolle i det sosiokulturelle perspektivet. Det er kansje det viktigste verktøyet vi har. Gjennom språk kan vi videreføre våre tanker, slik at andre kan ta del i kunnskapen. Det har blitt sagt, at språket er skapt av samfunnet og er derfor "brillene" som man ser verden med. Hvordan verden er og hvordan man ser verden. Vi kommuniserer med språket dermed kan jeg få tilgang til elevens tanke når han/hun forteller hva tanken er.
Her er det snakk om at vi lærer best når vi er sammen med andre, dvs er i det sosiale element.
Vygotsky sier at vår kulturelle utvikling skjer to ganger og på to plan. Den ene i det sosiale og den andre i det mentale. Ifølge Vygotsky skjer det sosiale først. Det mentale skjer etter, at jeg har lært sammen med deg det du kan, og derfra finner ut hvordan jeg kan gjøre det alene.
Jeg ser det slik når jeg lærer barna mine ting som er nye for dem. For eksempel bake boller. Først jobber vi sammen om å bake boller, slik at de ser hvordan vi gjør. Når de har forstått det, kan de begynne å bake boller selv uten innblanding av meg.
Jeg personlig har stor tro på at en lærer bedre ved å jobbe sammen, enn å sitte alene med en problemstilling. Da kan en drøfte sammen og komme til en løsning, og det spiller selvfølgelig en stor rolle hvem du jobber sammen med. Tror også kjemi mennesker imellom har innvirkning på læreutbytte. En setter ikke to elever som ikke tåler synet av hverandre til å jobbe sammen. En annen ting en må være obs på er, at alle liker ikke å jobbe i gruppe og da må det være lov å jobbe alene.
Ifølge det sosiokulturelle perspektivet, er det lov å bruke alle hjelpemidler som finnes. Det er for såvidt greit for meg, synes det blir litt "kunstigt" når en er til eksamen og en ikke har lov å bruke hjelpemidler. Serlig når jeg tenker hvordan det blir når en skal ut i arbeidslivet etter endt utdannelse. Da kan en bruke det som finnes som hjelpemiddel hvis en trenger det.
Når det gjelder undervisning er det viktig å tenke hva eleven kan fra før. Man må legge listen litt høyere en kunnskapen, men ikke så høy at eleven ikke kan gripe den. Hvis en ikke gjør det vil eleven stå i stampe og ikke lære noe nytt.
Her kommer begrepet scaffolding/stillas inn. Jo større problem eleven har med emnet, jo mer veiledning må læreren gi, og når eleven får grep på emnet og ikke trenger hjelp. Da trekker læreren seg gradvis tilbake. Elever kan også virke som stillas for hverandre, en elev som kan mer om emnet en den andre eleven vil være et stillas for vedkommende.
Språket spiller en stor rolle i det sosiokulturelle perspektivet. Det er kansje det viktigste verktøyet vi har. Gjennom språk kan vi videreføre våre tanker, slik at andre kan ta del i kunnskapen. Det har blitt sagt, at språket er skapt av samfunnet og er derfor "brillene" som man ser verden med. Hvordan verden er og hvordan man ser verden. Vi kommuniserer med språket dermed kan jeg få tilgang til elevens tanke når han/hun forteller hva tanken er.
søndag 16. november 2008
Konstruktivisme
Konstruktivismen er en teori om kunnskap (episomologi) og hvordan læring skjer.
Jean Piaget (1896-1980) en sveitsisk filosof og psykolog, og hadde også doktorgrad i biologi. Han var en fremtredende eksponent for konstruktivismen.
Kjennetegnet på den kognitive konstruktivismen er at den ser læring som et individuelt anliggende, hvor læring skjer gjennom samspill mellom barnet og den fysiske omverdenen. Vi konstruerer selv vår kunnskap ut fra miljømessig stimulans, og de muligheter for aktiv utforsking som tilbys.
Blandt psykologiske teorier er det vanligvis Jean Piagets teori som i dag betraktes som den mest typiske representanten for det kognitivt-konstruktivistiske perspektivet.
Teorien er best kjent som en teori om intellektuell utvikling. Hvordan barnets tenkning endrer seg fra fødsel til voksen alder.
Vi er ifølge Piaget utstyrt med mentale skjema.
-Nyfødte har enkle automatiske sensomotoriske skjema fra fødselen av som f.eks sugerefleksen.
-etter hvert utvikles tankeskjema, kognitive skjema.
- disse kan også koples sammen og slik konstrueres avanserte kognitive strukturer bestående av flere skjema.
Læringsprossesen dreier seg om å tilpasse skjemaene gjennom to delprosesser:
-assimilasjon, nye fenomener tilpasses gamle skjema
-akkomodasjon, gamle skjema forandres.
Piaget skiller mellom to typer av kunnskap.
1)figurativ kunnskap, f.eks kunne multiplikasjonstabellen utenat
2)operativ kunnskap, kunnskap en kan bruke, operere med, og som en forstår.
-operasjonell tenkning innebærer blant annet reversibel tenking. F.eks at + er det motsatte av -
Piagets lære er, at det vi lærer og opplever er ikke et speilbilde av en ytre verden. All stimulering blir tolket og tilpasset våre "gamle kunnskaper og forestillinger.
Ubalanse i tanksystemet skaper motivasjon til revurdering av skjema, f.eks når et barn finner ut at solen ikke er levende og kan gå å legge seg i en seng og sove.
Dette kalles likevektsprinsippet og Piaget mener at dette er en prosess som er medfødt.
Han argumenterer dermed for indre motivasjon for læring.
Piaget mener at vi alle gjennomgår en firetrins utviklingsprosess. Utviklingen går fra det fysiske og motoriske til det indre og symbolske. Det ene stadiet følger det neste og ingen stadier kan hoppes over.
Stadieteorien er som følger:
1)Den sensomotoriske perioden (ca.0-2år)
- skjema med utgangspunkt i konkret handling.
- barnets handling er barnets tenking, f.eks biting og smaking
- utvikler objektpermanens, dvs visshet om at en leke fortsatt finnes selv om den er "usynlig" under et teppe.
- imiterer lyder og handlinger
2)Den preoperasjonelle perioden (ca.2-7år)
-begynner å utvikle indre, men konkrete skjema eller representasjoner.
-handlinger blir dermed gradvist internalisert
-barnet utvikler språk, ifølge Piaget kommer forståelsen for språket først, men dette er
omdiskutert.
-barnet er egosentrert, har liten evne til å se andres synsvinkler. Dette er også
omdiskutert.
-har ikke utviklet reversibel tenkning.
3)Den konkretoperasjonelle perioden (ca.7-11år)
-flere skjema kan nå samordnes og tenkningen blir operasjonell, altså toveiskjørt og
reversibel.
-forstår at + og - er motsatt.
-mengde og volum kan vurderes uavhengig av ytre form.
-tenkningen er likevel fortsatt konkret og trenger dermed konretisering å hande, se, prøve
ut.
4)Den formaloperasjonelle perioden (fra ca.11år)
-her skal tenkning bli frigjort fra det konkrete
-abstrakt tenkning uten konkretisering blir da mulig
-en kan da tenke seg det mulige, ikke bare det virkelige.
Dette er det mest omdiskuterte stadiet og det er gjort liten forskning på dette. Og det er satt spørgsmål ved det. Kanskje ikke alle når dette stadiet?
Piaget kan brukes som oppskriftsbok på eleven. Barn kan i mange tilfeller langtmer enn teorien tilsier. Og språk og samhandling spiller nok en mye større rolle for den kognitive utviklingen enn det Piaget hevder. Vi må også huske på at Piaget ikke var pedagog. Men han var som nevnt tidligere filosof, psykolog og biolog.
Jean Piaget (1896-1980) en sveitsisk filosof og psykolog, og hadde også doktorgrad i biologi. Han var en fremtredende eksponent for konstruktivismen.
Kjennetegnet på den kognitive konstruktivismen er at den ser læring som et individuelt anliggende, hvor læring skjer gjennom samspill mellom barnet og den fysiske omverdenen. Vi konstruerer selv vår kunnskap ut fra miljømessig stimulans, og de muligheter for aktiv utforsking som tilbys.
Blandt psykologiske teorier er det vanligvis Jean Piagets teori som i dag betraktes som den mest typiske representanten for det kognitivt-konstruktivistiske perspektivet.
Teorien er best kjent som en teori om intellektuell utvikling. Hvordan barnets tenkning endrer seg fra fødsel til voksen alder.
Vi er ifølge Piaget utstyrt med mentale skjema.
-Nyfødte har enkle automatiske sensomotoriske skjema fra fødselen av som f.eks sugerefleksen.
-etter hvert utvikles tankeskjema, kognitive skjema.
- disse kan også koples sammen og slik konstrueres avanserte kognitive strukturer bestående av flere skjema.
Læringsprossesen dreier seg om å tilpasse skjemaene gjennom to delprosesser:
-assimilasjon, nye fenomener tilpasses gamle skjema
-akkomodasjon, gamle skjema forandres.
Piaget skiller mellom to typer av kunnskap.
1)figurativ kunnskap, f.eks kunne multiplikasjonstabellen utenat
2)operativ kunnskap, kunnskap en kan bruke, operere med, og som en forstår.
-operasjonell tenkning innebærer blant annet reversibel tenking. F.eks at + er det motsatte av -
Piagets lære er, at det vi lærer og opplever er ikke et speilbilde av en ytre verden. All stimulering blir tolket og tilpasset våre "gamle kunnskaper og forestillinger.
Ubalanse i tanksystemet skaper motivasjon til revurdering av skjema, f.eks når et barn finner ut at solen ikke er levende og kan gå å legge seg i en seng og sove.
Dette kalles likevektsprinsippet og Piaget mener at dette er en prosess som er medfødt.
Han argumenterer dermed for indre motivasjon for læring.
Piaget mener at vi alle gjennomgår en firetrins utviklingsprosess. Utviklingen går fra det fysiske og motoriske til det indre og symbolske. Det ene stadiet følger det neste og ingen stadier kan hoppes over.
Stadieteorien er som følger:
1)Den sensomotoriske perioden (ca.0-2år)
- skjema med utgangspunkt i konkret handling.
- barnets handling er barnets tenking, f.eks biting og smaking
- utvikler objektpermanens, dvs visshet om at en leke fortsatt finnes selv om den er "usynlig" under et teppe.
- imiterer lyder og handlinger
2)Den preoperasjonelle perioden (ca.2-7år)
-begynner å utvikle indre, men konkrete skjema eller representasjoner.
-handlinger blir dermed gradvist internalisert
-barnet utvikler språk, ifølge Piaget kommer forståelsen for språket først, men dette er
omdiskutert.
-barnet er egosentrert, har liten evne til å se andres synsvinkler. Dette er også
omdiskutert.
-har ikke utviklet reversibel tenkning.
3)Den konkretoperasjonelle perioden (ca.7-11år)
-flere skjema kan nå samordnes og tenkningen blir operasjonell, altså toveiskjørt og
reversibel.
-forstår at + og - er motsatt.
-mengde og volum kan vurderes uavhengig av ytre form.
-tenkningen er likevel fortsatt konkret og trenger dermed konretisering å hande, se, prøve
ut.
4)Den formaloperasjonelle perioden (fra ca.11år)
-her skal tenkning bli frigjort fra det konkrete
-abstrakt tenkning uten konkretisering blir da mulig
-en kan da tenke seg det mulige, ikke bare det virkelige.
Dette er det mest omdiskuterte stadiet og det er gjort liten forskning på dette. Og det er satt spørgsmål ved det. Kanskje ikke alle når dette stadiet?
Piaget kan brukes som oppskriftsbok på eleven. Barn kan i mange tilfeller langtmer enn teorien tilsier. Og språk og samhandling spiller nok en mye større rolle for den kognitive utviklingen enn det Piaget hevder. Vi må også huske på at Piaget ikke var pedagog. Men han var som nevnt tidligere filosof, psykolog og biolog.
søndag 9. november 2008
Kognitivisme
Kognitiv betyr erkjennelsesmessig, når det blir brukt i pedagogisk sammenheng. Kognitive prosseser skjer inne i hodet. I motsetning til behaviorismen, som underkjenner tankeprossesens betydning.
Mens behaviorismen står for en "stimulus - respons" modell, står kognitivismen for en "stimulus-kognisjon- respons" modell.
Altså, atferd og handling skjer ikke uten tankeprosess. Læring foregår ikke uten eksisterende forståelse, en starter ikke med blanke ark hver gang en skal lære noe nytt. En knytter det til det en kan fra før.
Kognitiv læringsteori, består i at vi:
- er aktive når vi skal lære.
- tar initiativ
- oppsøker informasjon
- reorganiserer og reviderer kunnskap og ferdigheter, for å besitte kompetansen vi trenger for å jobbe
- er i faktiske læringssituasjoner og arbeider med mennesker
- har fokus på hva en tar med av kunnskap og erfaring i en opplæringsfase.
Kognitivismen mener at kunnskap og ferdighet er mål for all opplæring.
Slik jeg ser det vil det si at, i og med at alle er vi forskjellige, så kan en ikke bare kjøre på og tro at alle kan kjøre samme opplegg når vi skal tilegne oss kunnskap.
Steinar satte oss på et lite eksperiment på torsdag. Vi skulle lære oss en remse med 14 land. Han foreslo, at vi kunne bruke skoleruten vi kjører hver dag og bruke det til "knagger" for å huske landene. Flere i klassen klarte dette ved å bruke skoleruten. Men jeg var klar over, med en gang Steinar foreslo det, at dette ville ikke være noe for meg siden jeg har verdens dårligste retningssans. Men jeg er god til å huske navn, så jeg lagde en historie med mer eller mindre kjente navn. Så da ble navnene mine knagger og jeg klarte å huske landene. Jeg har lært hvordan det er lurt å gjøre det for min egen del, jeg overvåker min egen læringsprosses og det kalles metakognisjon, (kunskap om kunnskap).
Så er spørsmålet, hvorfor husker en ikke alt en har lært?
Hjernen blir sammenliknet med en datamaskin. Mennesket er utstyrt med en informasjons prossesor, son inneholder tre hovedstadier.
1) sanseregisteret, er ansvarlig for at informasjon kommer inn i systemet, her skjer behandlingen meget raskt.
2) korttidminnet, her skjer viktig bearbeiding av inntrykkene for at de skal bli kunne bli bevart.
3) langtidsminnet, tar vare på informasjonen som lagres over lang tid.
Glemsel er kognitivismens største fiende. Tre årsaker til glemsel er,
- utdytting, plassmangel eller annen forstyrrende effekt
-manglende koding til langtidsminnet. Det tar for lang tid og det er begrenset hvor mye en kan lagre på en gang
-langtidsminnet har så stor lagringplass, at det kan være vanskelig å hente informasjonen fram
igjen til rett tid.
I følge kognitivismen er:
-Motivasjon: belønningen kan bestå i å få bekreftet at det gikk som en hadde forventet.
-Læringsevne: evnen til å utvikle nye, eller forbedre gamle, kognitive skjema.
-Faglig utbytte: å utvikle nye eller modifisere gamle kognitiva skjema.
Så er det opp til hvert enkelt individ å finne en strategi som passer for vedkommende, for å lagre og finne frem det en har lært.
Men det er vi som lærere, som må se hver elev som et enkelt individ og ikke en gruppe. For som sagt tidligere, er mennesker ulike og vi har ulike måter å tilegne oss kunnskap. Slik vil det også være med elever vi møter på vår vei, vi må prøve så godt vi kan å lose den enkelte i den retning som passer dem best.
Mens behaviorismen står for en "stimulus - respons" modell, står kognitivismen for en "stimulus-kognisjon- respons" modell.
Altså, atferd og handling skjer ikke uten tankeprosess. Læring foregår ikke uten eksisterende forståelse, en starter ikke med blanke ark hver gang en skal lære noe nytt. En knytter det til det en kan fra før.
Kognitiv læringsteori, består i at vi:
- er aktive når vi skal lære.
- tar initiativ
- oppsøker informasjon
- reorganiserer og reviderer kunnskap og ferdigheter, for å besitte kompetansen vi trenger for å jobbe
- er i faktiske læringssituasjoner og arbeider med mennesker
- har fokus på hva en tar med av kunnskap og erfaring i en opplæringsfase.
Kognitivismen mener at kunnskap og ferdighet er mål for all opplæring.
Slik jeg ser det vil det si at, i og med at alle er vi forskjellige, så kan en ikke bare kjøre på og tro at alle kan kjøre samme opplegg når vi skal tilegne oss kunnskap.
Steinar satte oss på et lite eksperiment på torsdag. Vi skulle lære oss en remse med 14 land. Han foreslo, at vi kunne bruke skoleruten vi kjører hver dag og bruke det til "knagger" for å huske landene. Flere i klassen klarte dette ved å bruke skoleruten. Men jeg var klar over, med en gang Steinar foreslo det, at dette ville ikke være noe for meg siden jeg har verdens dårligste retningssans. Men jeg er god til å huske navn, så jeg lagde en historie med mer eller mindre kjente navn. Så da ble navnene mine knagger og jeg klarte å huske landene. Jeg har lært hvordan det er lurt å gjøre det for min egen del, jeg overvåker min egen læringsprosses og det kalles metakognisjon, (kunskap om kunnskap).
Så er spørsmålet, hvorfor husker en ikke alt en har lært?
Hjernen blir sammenliknet med en datamaskin. Mennesket er utstyrt med en informasjons prossesor, son inneholder tre hovedstadier.
1) sanseregisteret, er ansvarlig for at informasjon kommer inn i systemet, her skjer behandlingen meget raskt.
2) korttidminnet, her skjer viktig bearbeiding av inntrykkene for at de skal bli kunne bli bevart.
3) langtidsminnet, tar vare på informasjonen som lagres over lang tid.
Glemsel er kognitivismens største fiende. Tre årsaker til glemsel er,
- utdytting, plassmangel eller annen forstyrrende effekt
-manglende koding til langtidsminnet. Det tar for lang tid og det er begrenset hvor mye en kan lagre på en gang
-langtidsminnet har så stor lagringplass, at det kan være vanskelig å hente informasjonen fram
igjen til rett tid.
I følge kognitivismen er:
-Motivasjon: belønningen kan bestå i å få bekreftet at det gikk som en hadde forventet.
-Læringsevne: evnen til å utvikle nye, eller forbedre gamle, kognitive skjema.
-Faglig utbytte: å utvikle nye eller modifisere gamle kognitiva skjema.
Så er det opp til hvert enkelt individ å finne en strategi som passer for vedkommende, for å lagre og finne frem det en har lært.
Men det er vi som lærere, som må se hver elev som et enkelt individ og ikke en gruppe. For som sagt tidligere, er mennesker ulike og vi har ulike måter å tilegne oss kunnskap. Slik vil det også være med elever vi møter på vår vei, vi må prøve så godt vi kan å lose den enkelte i den retning som passer dem best.
torsdag 16. oktober 2008
Albert Bandura
Albert Bandura er kjent for sin teori om sosial læring. Han startet ut fra et behavoiristisk ståsted og utviklet teorien vi kjenner som sosial-kognitiv teori.
Læren hans går blandt annet ut på at, han ser både ytre atferd, personens indre forstandsmessige og følelsesmessige egenskaper og de sosiale omgivelsene. Disse står i samspill med hverandre.
Det er viktig at skille de to teoritradisjonerne, da de reflekterer ulike grunnsyn. På den ene siden støtter Bandura sentrale elementer i behavioristisk teori, serlig det at det må foreligge en form for forsterkning for at læring skal finne sted. På den andre siden bruker han begrepet forventninger fra den kognitive teorien, som det sentrale i motivasjonen.
Bandura videreutviklet to punkt fra Atkinsons modell (s.396 Elevens Verden) som han kaller self-efficacy, dvs mestringsforventninger. Har en liten tro på at en vil klare oppgaven, vil en legge liten vekt på innsatsen. Har en stor tro på mestringen, vil innsatsen være dertil større.
1)"efficacy expectations", forventning om å klare handlingene som er nødvendige.
2)"outcome expectations", forventningen om resultatet av handling.
Å skille mellom disse to typene forventnig, kan være gunstig, serlig når en skal forklare utdanningsvalg. Eleven må først ha tro på at han kan klare utdanningen til yrket. Dernest at yrket vil gi den jobben, posisjonen eleven ønsker seg.
Forventningene om å mestre er basert på fem informasjonskilder, ifølge Bandura:
1. Tidligere erfaring, med å mestre på samme område.
2. Vikarierende erfaring, det å ha sett andre mestre på samme område. Her kommer rollemodellen inn. At en person en ser opp til mestrer oppgaven.
3. Verbal overbevisning. Oppmuntring og støtte fra andre spiller en stor rolle. Det er ikke bare det en selv har erfart som teller. Her skiller Bandura seg fra en del andre forventningsteoretikere.
4. Emosjonelle forhold knyttet til handling eller resultat.
5. Personens tolkning av egne prestasjoner.
Bandura har to viktige bidrag til teorien om mestringsforvetninger. For det første peker han på den store motivasjonsmuligheten som ligger i rollemodeller og i observasjonslæring. For det andre peker han på betydningen av direkte støtte og oppmuntring for elevens forventninger. Dermed blir ikke eleven kastet hjelpeløst tilbake på sine egne erfaringer og tolkninger av nederlag og suksseser. Det hjelper med positiv involvering fra en voksen. Teorien har et optimistisk budskap, og det er alltid kjærkomment i pedagogisk sammenheng.
Læring om moralsk atferd følger de samme lovene som er nevnt i sosial-kognitiv læringsteori. Sentrale læringsbegreper er forsterkning, driv og S-R-assosiasjoner.
Barn utvikler sin moralsk sans ved å imitere personer i miljøet, først og fremst foreldre eller andre voksne. De imiterer også venner og idoler. Læring ved å imitere modeller og betydningen av gode forbilder blir derfor stående sentralt i den moralske oppdragelsen.
Det er gjort en del forskning på læring gjennom massemedia, og selv om resultatene varierer noe, er hovedintrykket at ren imitasjonslæring er en effektiv læringsform. Likevel er det slik at vi, som foreldre eller de barnet har et nært forhold til, som er rollemodellen.
Vi har derfor et ansvar nå som vi skal ut i praksis, å vise oss fra vår beste side. Slik at elevene har gode og positive rollemodeller å imitere.
God Praksis:-)
Læren hans går blandt annet ut på at, han ser både ytre atferd, personens indre forstandsmessige og følelsesmessige egenskaper og de sosiale omgivelsene. Disse står i samspill med hverandre.
Det er viktig at skille de to teoritradisjonerne, da de reflekterer ulike grunnsyn. På den ene siden støtter Bandura sentrale elementer i behavioristisk teori, serlig det at det må foreligge en form for forsterkning for at læring skal finne sted. På den andre siden bruker han begrepet forventninger fra den kognitive teorien, som det sentrale i motivasjonen.
Bandura videreutviklet to punkt fra Atkinsons modell (s.396 Elevens Verden) som han kaller self-efficacy, dvs mestringsforventninger. Har en liten tro på at en vil klare oppgaven, vil en legge liten vekt på innsatsen. Har en stor tro på mestringen, vil innsatsen være dertil større.
1)"efficacy expectations", forventning om å klare handlingene som er nødvendige.
2)"outcome expectations", forventningen om resultatet av handling.
Å skille mellom disse to typene forventnig, kan være gunstig, serlig når en skal forklare utdanningsvalg. Eleven må først ha tro på at han kan klare utdanningen til yrket. Dernest at yrket vil gi den jobben, posisjonen eleven ønsker seg.
Forventningene om å mestre er basert på fem informasjonskilder, ifølge Bandura:
1. Tidligere erfaring, med å mestre på samme område.
2. Vikarierende erfaring, det å ha sett andre mestre på samme område. Her kommer rollemodellen inn. At en person en ser opp til mestrer oppgaven.
3. Verbal overbevisning. Oppmuntring og støtte fra andre spiller en stor rolle. Det er ikke bare det en selv har erfart som teller. Her skiller Bandura seg fra en del andre forventningsteoretikere.
4. Emosjonelle forhold knyttet til handling eller resultat.
5. Personens tolkning av egne prestasjoner.
Bandura har to viktige bidrag til teorien om mestringsforvetninger. For det første peker han på den store motivasjonsmuligheten som ligger i rollemodeller og i observasjonslæring. For det andre peker han på betydningen av direkte støtte og oppmuntring for elevens forventninger. Dermed blir ikke eleven kastet hjelpeløst tilbake på sine egne erfaringer og tolkninger av nederlag og suksseser. Det hjelper med positiv involvering fra en voksen. Teorien har et optimistisk budskap, og det er alltid kjærkomment i pedagogisk sammenheng.
Læring om moralsk atferd følger de samme lovene som er nevnt i sosial-kognitiv læringsteori. Sentrale læringsbegreper er forsterkning, driv og S-R-assosiasjoner.
Barn utvikler sin moralsk sans ved å imitere personer i miljøet, først og fremst foreldre eller andre voksne. De imiterer også venner og idoler. Læring ved å imitere modeller og betydningen av gode forbilder blir derfor stående sentralt i den moralske oppdragelsen.
Det er gjort en del forskning på læring gjennom massemedia, og selv om resultatene varierer noe, er hovedintrykket at ren imitasjonslæring er en effektiv læringsform. Likevel er det slik at vi, som foreldre eller de barnet har et nært forhold til, som er rollemodellen.
Vi har derfor et ansvar nå som vi skal ut i praksis, å vise oss fra vår beste side. Slik at elevene har gode og positive rollemodeller å imitere.
God Praksis:-)
fredag 10. oktober 2008
klasserommet, en arena for læring
Oppgaven denne gang er å gjøre et klasserom til en god læringsarena.
Da tenker jeg først, at jeg som lærer må bli respektert av elevene og at jeg som lærer respekterer mine elever. Samt at jeg som lærer setter klare grenser for nødvendigheten av respekt elever imellom. I og med at vi som mennesker er veldig forskjellige er det viktig at det er rom for alle, og at alle har det klart for seg at i mitt klasserom er alle like mye verdt.
Hvis respekten er på plass er mye på plass for å ha et bra fundament å bygge videre på for læring. Jeg vil da som lærer ha skapt den ro som må til for å kunne undervise.
Jeg må være tydelig på hva jeg forventer av mine elever og må være oppmerksom hva mine elever forventer av meg.
Jeg er veldig opptatt av at alle elever skal bli sett, føler at jeg "messer" mye om dette. Men det er så viktig for meg å få fram, at dette blir helt sikkert ikke siste gang jeg tar det opp, også for å minne meg selv på at alle fortjener en ny sjanse.
Min erfaring er at det alt for ofte i skolene er elever som ikke blir sett. Det kan være av ulike grunner, men uansett hva det måtte være har jeg som voksen et ansvar å minne meg selv på faren ved å bli en slik lærer.
Jeg ønsker å være en lærer som er observant og oppriktig interessert i elevene.
Det er så utrolig lett å bare se det negative, jeg mener at det alltid er noe positivt bare en ser godt nok etter. Når en da har fått taket på det positive så er det viktig å bygge på det og prøve å glemme det som måtte være negativt. Starte med blanke ark.
Jeg husker en gutt fra min egen barndom. Han kom fra et såkalt belastet hjem. Han hadde ingen grenser, visste ikke hvordan han skulle oppføre seg. En nabodame hadde omsorg for ham, hun tok seg av ham, gav ham mat og klær. Og henne takket han, med å ta livet av en av endene hennes. Men hun gav seg ikke med det, tok ham fremdeles hjem på middag sammen med resten av familien hennes. Og hun viste ham den omsorgen han trengte, selv om det nok hadde vært enklest å bare snudd ham ryggen. Hun viste at det finnes noe godt alle, men at det hos noen ligger det veldig dypt begravet. Jeg vet at han i dag er takknemlig for at hun "så" ham og at hun var villig til å gi han en ny sjanse. For der var jammen nok folk rundt, som hadde en mening om ham og hans oppførsel. Men han fikk en ny start med blanke ark.
Som lærer ønsker jeg å bli en som klarer å inspirere elevene til å ville lære. Inspirere elevene til å ville yte sitt beste. Tror at en lærer som viser at "dette liker jeg" gjør at elevene blir mer interessserte i faget. I motsetning til at det lyser av meg, at "dette gjør jeg bare fordi det er forventet av meg", som kan ta lærelysten fra selv den mest selvdisiplinerte eleven.
Jeg ønsker å være en god underviser.
Så jeg får bare stå på og håpe at jeg kan nå målene mine ;-)
Da tenker jeg først, at jeg som lærer må bli respektert av elevene og at jeg som lærer respekterer mine elever. Samt at jeg som lærer setter klare grenser for nødvendigheten av respekt elever imellom. I og med at vi som mennesker er veldig forskjellige er det viktig at det er rom for alle, og at alle har det klart for seg at i mitt klasserom er alle like mye verdt.
Hvis respekten er på plass er mye på plass for å ha et bra fundament å bygge videre på for læring. Jeg vil da som lærer ha skapt den ro som må til for å kunne undervise.
Jeg må være tydelig på hva jeg forventer av mine elever og må være oppmerksom hva mine elever forventer av meg.
Jeg er veldig opptatt av at alle elever skal bli sett, føler at jeg "messer" mye om dette. Men det er så viktig for meg å få fram, at dette blir helt sikkert ikke siste gang jeg tar det opp, også for å minne meg selv på at alle fortjener en ny sjanse.
Min erfaring er at det alt for ofte i skolene er elever som ikke blir sett. Det kan være av ulike grunner, men uansett hva det måtte være har jeg som voksen et ansvar å minne meg selv på faren ved å bli en slik lærer.
Jeg ønsker å være en lærer som er observant og oppriktig interessert i elevene.
Det er så utrolig lett å bare se det negative, jeg mener at det alltid er noe positivt bare en ser godt nok etter. Når en da har fått taket på det positive så er det viktig å bygge på det og prøve å glemme det som måtte være negativt. Starte med blanke ark.
Jeg husker en gutt fra min egen barndom. Han kom fra et såkalt belastet hjem. Han hadde ingen grenser, visste ikke hvordan han skulle oppføre seg. En nabodame hadde omsorg for ham, hun tok seg av ham, gav ham mat og klær. Og henne takket han, med å ta livet av en av endene hennes. Men hun gav seg ikke med det, tok ham fremdeles hjem på middag sammen med resten av familien hennes. Og hun viste ham den omsorgen han trengte, selv om det nok hadde vært enklest å bare snudd ham ryggen. Hun viste at det finnes noe godt alle, men at det hos noen ligger det veldig dypt begravet. Jeg vet at han i dag er takknemlig for at hun "så" ham og at hun var villig til å gi han en ny sjanse. For der var jammen nok folk rundt, som hadde en mening om ham og hans oppførsel. Men han fikk en ny start med blanke ark.
Som lærer ønsker jeg å bli en som klarer å inspirere elevene til å ville lære. Inspirere elevene til å ville yte sitt beste. Tror at en lærer som viser at "dette liker jeg" gjør at elevene blir mer interessserte i faget. I motsetning til at det lyser av meg, at "dette gjør jeg bare fordi det er forventet av meg", som kan ta lærelysten fra selv den mest selvdisiplinerte eleven.
Jeg ønsker å være en god underviser.
Så jeg får bare stå på og håpe at jeg kan nå målene mine ;-)
torsdag 2. oktober 2008
Undervisningsplanlegging
Når en som lærer skal undervise, er en nødt til å planlegge hva en har tenkt å gå gjennom med klassen. Der er det den "berømte" Diamanten kommer inn, som et hjelpemiddel. En ser på forutsetninger til elev og lærer. Setter seg mål, finner innhold til undervisningen. Legger planer for arbeidsmåter en vil bruke. Hva vil en bruke. Hvorfor vil en bruke det. Hvordan vil en bruke det.
Undervisningen vil bli preget av det pedagogiske grunnsyn en har som lærer. En tradisjonalistisk lærer vil være den aktive, formidle fra tavlen, der elevene er lyttende.
En progresivistisk preget lærer vil formidle lærestoffet i den forstand, at elevene for jobbe i grupper, får frihet til å gå løs på oppgaven på egenhånd. Men selvfølgelig under veiledning om det trengs.
Må bare slenge inn her at eg har fått fortalt at det er gjort en liten studie (i forbindelse med en oppgave) på desse to arbeidsformene som Vygotsky og Piaget står for. Der ble brukt samme undervisnings stoff i begge gruppene. Det viste seg at de som jobbet i grupper(Vygotsky), kunne lærestoffet sitt bedre enn de som jobbet individuelt(Piaget).
Når en planlegger undervisninge, må en ikke bli så bunden til tema, om noe uforutsett skjer, at en på død og liv ikke skal fravike skjema. Si at det plutselig har dalt ned mengder med snø, så kan en ikke vente til neste uke med å gå i akebakken.Da må en forandre på planen slik, at en kommer seg ut i snøen så snart som mulig, siden snøen sansynligvis er vekk lenge før en uke er gått
En må også ta hensyn til at det i klassen er elever, som er på forskjellige nivå faglig, så en må lage egen undervisnings plan for de elevene som trenger det.
Samtidig må en ikke glemme, at alle er vi forskellige. Det kan være lurt å variere litt på undervisningsformene, ikke alle liker å jobbe i grupper. Så da må en gi rom for individuell jobbing også.
Det at en planlegger undervisningen gjør også, at en blir trygg på det en skal ta fatt på.
En trygg lærer gir trygge elever.
At "Diamanten" er et bra verktøy for en lærer er det ikke noen tvil om.
Jeg må likevel si, at jeg ser frem til å ha brukt den noen ganger, bli kjent med det nye verktøyet. Ikke alle verktøy er så enkle bruk, som de ser ut umiddelbart.
Spennende blir det uten tvil, slik jeg ser det.
Undervisningen vil bli preget av det pedagogiske grunnsyn en har som lærer. En tradisjonalistisk lærer vil være den aktive, formidle fra tavlen, der elevene er lyttende.
En progresivistisk preget lærer vil formidle lærestoffet i den forstand, at elevene for jobbe i grupper, får frihet til å gå løs på oppgaven på egenhånd. Men selvfølgelig under veiledning om det trengs.
Må bare slenge inn her at eg har fått fortalt at det er gjort en liten studie (i forbindelse med en oppgave) på desse to arbeidsformene som Vygotsky og Piaget står for. Der ble brukt samme undervisnings stoff i begge gruppene. Det viste seg at de som jobbet i grupper(Vygotsky), kunne lærestoffet sitt bedre enn de som jobbet individuelt(Piaget).
Når en planlegger undervisninge, må en ikke bli så bunden til tema, om noe uforutsett skjer, at en på død og liv ikke skal fravike skjema. Si at det plutselig har dalt ned mengder med snø, så kan en ikke vente til neste uke med å gå i akebakken.Da må en forandre på planen slik, at en kommer seg ut i snøen så snart som mulig, siden snøen sansynligvis er vekk lenge før en uke er gått
En må også ta hensyn til at det i klassen er elever, som er på forskjellige nivå faglig, så en må lage egen undervisnings plan for de elevene som trenger det.
Samtidig må en ikke glemme, at alle er vi forskellige. Det kan være lurt å variere litt på undervisningsformene, ikke alle liker å jobbe i grupper. Så da må en gi rom for individuell jobbing også.
Det at en planlegger undervisningen gjør også, at en blir trygg på det en skal ta fatt på.
En trygg lærer gir trygge elever.
At "Diamanten" er et bra verktøy for en lærer er det ikke noen tvil om.
Jeg må likevel si, at jeg ser frem til å ha brukt den noen ganger, bli kjent med det nye verktøyet. Ikke alle verktøy er så enkle bruk, som de ser ut umiddelbart.
Spennende blir det uten tvil, slik jeg ser det.
torsdag 25. september 2008
Pedagogisk grunnsyn
Dette var ikke enkelt. Hvor står jeg egentlig, hva er mitt pedagogiske grunnsyn?
Har sittet å lest febrilsk i hele dag, for å se om jeg kunne passe under en kategori. Så langt er jeg ikke blitt noe klokere, men satser på, at jeg etter to års pedagogikk studier vil være kommet noe nærmere en avklaring. Hvis det nå skal være et mål, å komme til en avkaring.
Kanskje jeg blir en av de som fortsetter å ha en fot i hver leir?
Hvem vet, men det vil tiden nå vise.
Da jeg, som sagt, ikke helt klarte å plasere meg selv, etter intens lesing. Drev tankene til hvordan jeg er som mor og medmenneske, og hvordan jeg ønsker å være.
Jeg ønsker å være rettferdig, vise omsorg og respekt.
Få frem det beste, alle er forskjellige, og alle har noe positivt å bidra med. Få fram selvtilliten hos dem som ikke føler, at de kan noe eller ikke streker til. Det kan i noen tilfeller kreve en del jobbing, men er ikke umulig. Fokus på det positive.
Er jeg da Humanist?
Samtidig er jeg for belønnig og straff. Ikke i det vide og brede, men til en grad. Det kan være nødvendig med straff av og til.
Hvis et av barna mine f.eks. overser samme beskjed flere ganger, ikke overholder regler vi er blitt enige om, ja så er det kanskje på sin plass, å bli sent på rommet for en tenke pause. Eller friste med "premie" om barnet gjør noe bra. "Spiser du opp middagen, så får du dessert".
Er jeg da tilhenger av Behaviorismen?
Så var det dette med minner som ikke skal fortrenges, positive og negative.
Er enig til en viss grad. Positive minner er en god ballast å ha med videre i livet, noe en kan dele. Det kan en bruke til noe positivt.
Negative minner! Ikke helt overbevist om at det er noe en behøver dra frem, så sant de ikke kan brukes positivt. Og det, er det ikke alle negative minner som kan.
Det kan være opplevelser en kunne tenkt seg å vært foruten, minner som ikke har annen virkning enn, å gjøre vont og trykke en ned. Noen minner har bare godt av å bli fortrengt, slik jeg ser det.
Har kanskje ikke foten så veldig langt inni den psykoanalysiske teorien da.
Jeg mener at vi som mennesker blir "farget" av det miljøet vi ferdes i. Jeg er farget av min oppvekst og sånn som mine barn blir av deres opppvekst. Det blir gjerne en annen farge enn den jeg har, siden min mann også bringer inn en fra sin oppvekst. Samtidig blir vi farget av våre omgivelser, utvidet familie, venner, der vi ferdes, osv.
Er da mitt pedagogiske grunnsyn farget av det sosialpsykolgiske perspektivt?
Dette er bare noen tanker vedrørende mitt pedagogiske grunnsyn. Som pr idag spriker i alle retninger. Men jeg er åpen og lærevillig. Skal bli spennende, for egen del, å se hvordan det vil utvikle seg de neste to årene.
Har sittet å lest febrilsk i hele dag, for å se om jeg kunne passe under en kategori. Så langt er jeg ikke blitt noe klokere, men satser på, at jeg etter to års pedagogikk studier vil være kommet noe nærmere en avklaring. Hvis det nå skal være et mål, å komme til en avkaring.
Kanskje jeg blir en av de som fortsetter å ha en fot i hver leir?
Hvem vet, men det vil tiden nå vise.
Da jeg, som sagt, ikke helt klarte å plasere meg selv, etter intens lesing. Drev tankene til hvordan jeg er som mor og medmenneske, og hvordan jeg ønsker å være.
Jeg ønsker å være rettferdig, vise omsorg og respekt.
Få frem det beste, alle er forskjellige, og alle har noe positivt å bidra med. Få fram selvtilliten hos dem som ikke føler, at de kan noe eller ikke streker til. Det kan i noen tilfeller kreve en del jobbing, men er ikke umulig. Fokus på det positive.
Er jeg da Humanist?
Samtidig er jeg for belønnig og straff. Ikke i det vide og brede, men til en grad. Det kan være nødvendig med straff av og til.
Hvis et av barna mine f.eks. overser samme beskjed flere ganger, ikke overholder regler vi er blitt enige om, ja så er det kanskje på sin plass, å bli sent på rommet for en tenke pause. Eller friste med "premie" om barnet gjør noe bra. "Spiser du opp middagen, så får du dessert".
Er jeg da tilhenger av Behaviorismen?
Så var det dette med minner som ikke skal fortrenges, positive og negative.
Er enig til en viss grad. Positive minner er en god ballast å ha med videre i livet, noe en kan dele. Det kan en bruke til noe positivt.
Negative minner! Ikke helt overbevist om at det er noe en behøver dra frem, så sant de ikke kan brukes positivt. Og det, er det ikke alle negative minner som kan.
Det kan være opplevelser en kunne tenkt seg å vært foruten, minner som ikke har annen virkning enn, å gjøre vont og trykke en ned. Noen minner har bare godt av å bli fortrengt, slik jeg ser det.
Har kanskje ikke foten så veldig langt inni den psykoanalysiske teorien da.
Jeg mener at vi som mennesker blir "farget" av det miljøet vi ferdes i. Jeg er farget av min oppvekst og sånn som mine barn blir av deres opppvekst. Det blir gjerne en annen farge enn den jeg har, siden min mann også bringer inn en fra sin oppvekst. Samtidig blir vi farget av våre omgivelser, utvidet familie, venner, der vi ferdes, osv.
Er da mitt pedagogiske grunnsyn farget av det sosialpsykolgiske perspektivt?
Dette er bare noen tanker vedrørende mitt pedagogiske grunnsyn. Som pr idag spriker i alle retninger. Men jeg er åpen og lærevillig. Skal bli spennende, for egen del, å se hvordan det vil utvikle seg de neste to årene.
torsdag 11. september 2008
Praksis...
Nå er dagen snart her. Skal ut i praksis på mandag, det blir en helt ny opplevelse.
Har vært ute på skole før, men det er mange år siden. Da var det bare kjente ansikt og kjente lærere.
Nå skal jeg på en skole jeg ikke har vært innom før, ukjente elever og ukjente lærere. Spennende. Og litt skummelt også.
Jeg gleder til å møte elever og lærere. Har som mål å lære meg navnene til elevene, og det bør jeg klare. Vil så gjerne "se" hver enkel elev, slik jeg ikke bare er en fremmed som kommer inn i klasserommet. Men en de etterhvert tør spørre om hjelp, ikke i denne uken kansje, siden jeg bare er der for å observere i denne omgang. Men når jeg er tilbake igjen om noen uker.
Det blir en utfordring, å ta med seg alle inntrykk en får av skoledagen. Alle dager er forskjellige, det beror på "formen" til den enkelte som oppholder seg i klasserommet. Hvordan er rutinene? Hvordan foregår undervisningen? Ganske sikkert forskjellig fra den gang jeg selv gikk på skole. Hvordan samarbeider lærere og elever? Hvordan tilrettelegger de undervisningen for alle? Hva foregår i friminuttene? Deltar vaktene i leken,eller går de bare rundt og observerer?
Det vil uansett bli en uke full av inntrykk, som skal fordøyes og lagres til senere bruk. Det er nå jeg vil se om jeg drømmen jeg har båret på, er slik jeg har trodd den skulle være. Det vil tiden vise...
Har vært ute på skole før, men det er mange år siden. Da var det bare kjente ansikt og kjente lærere.
Nå skal jeg på en skole jeg ikke har vært innom før, ukjente elever og ukjente lærere. Spennende. Og litt skummelt også.
Jeg gleder til å møte elever og lærere. Har som mål å lære meg navnene til elevene, og det bør jeg klare. Vil så gjerne "se" hver enkel elev, slik jeg ikke bare er en fremmed som kommer inn i klasserommet. Men en de etterhvert tør spørre om hjelp, ikke i denne uken kansje, siden jeg bare er der for å observere i denne omgang. Men når jeg er tilbake igjen om noen uker.
Det blir en utfordring, å ta med seg alle inntrykk en får av skoledagen. Alle dager er forskjellige, det beror på "formen" til den enkelte som oppholder seg i klasserommet. Hvordan er rutinene? Hvordan foregår undervisningen? Ganske sikkert forskjellig fra den gang jeg selv gikk på skole. Hvordan samarbeider lærere og elever? Hvordan tilrettelegger de undervisningen for alle? Hva foregår i friminuttene? Deltar vaktene i leken,eller går de bare rundt og observerer?
Det vil uansett bli en uke full av inntrykk, som skal fordøyes og lagres til senere bruk. Det er nå jeg vil se om jeg drømmen jeg har båret på, er slik jeg har trodd den skulle være. Det vil tiden vise...
torsdag 4. september 2008
Hvorfor bli lærer?
Jeg var for mange år siden, vikar på en barneskole på Færøyene. Likte meg veldig godt og syntes at det var givende å jobbe med skolebarn. Har vært innom barnehage, men det var ikke så tjekt.
Hadde dengang en eldre dame til kollega og hun oppmuntret meg til å søke på lærerskole. Jeg hadde dengang ikke mulighet til det, men nå er den her og endelig kan jeg oppfylle min drøm.
Jeg håper og tror at jeg kan bidra med noe positivt i skolen. Jeg er glad i mennesker,men synes at barn er det fineste som finnes. Føler selv at jeg er flink til å se det positive fremfor det negative. En kan, som i alle yrker, støte på problemer med å jobbe i skolen. Men hva med å se løsningen fremfor problemet? (egentlig finnes det ikke problemer, bare løsninger)
Som lærer skal en kunne ha omsorg for eleven, vise at en bryr seg. Samtidig som en må være en naturlig og tydelig lederskikkelse for gruppen. En elevene kan se opp til og ha respekt for, som selvfølgelig skal være gjensidig. En må også kunne kunsten å samarbeide, planlegge og ikke minst kunne sitt fag.
Samtidig må en ikke være redd nærkontakt, da det er mange barn som i dag ikke får den kontakten hjemme. Det kan være mange grunner til det og er egentlig irrelevant, som lærer må jeg kunne gi en elev den oppmerksomheten han fortjener.
Som mor har jeg brukt disse egenskapene på egne barn. Og har lyst til å være med til å påvirke andre barn som jeg har påvirket mine. Dyrke frem det beste i hver enkelt elev og hjelpe de til å bli fine eksempler på samfunsborgere en kan være stolt av.
Hadde dengang en eldre dame til kollega og hun oppmuntret meg til å søke på lærerskole. Jeg hadde dengang ikke mulighet til det, men nå er den her og endelig kan jeg oppfylle min drøm.
Jeg håper og tror at jeg kan bidra med noe positivt i skolen. Jeg er glad i mennesker,men synes at barn er det fineste som finnes. Føler selv at jeg er flink til å se det positive fremfor det negative. En kan, som i alle yrker, støte på problemer med å jobbe i skolen. Men hva med å se løsningen fremfor problemet? (egentlig finnes det ikke problemer, bare løsninger)
Som lærer skal en kunne ha omsorg for eleven, vise at en bryr seg. Samtidig som en må være en naturlig og tydelig lederskikkelse for gruppen. En elevene kan se opp til og ha respekt for, som selvfølgelig skal være gjensidig. En må også kunne kunsten å samarbeide, planlegge og ikke minst kunne sitt fag.
Samtidig må en ikke være redd nærkontakt, da det er mange barn som i dag ikke får den kontakten hjemme. Det kan være mange grunner til det og er egentlig irrelevant, som lærer må jeg kunne gi en elev den oppmerksomheten han fortjener.
Som mor har jeg brukt disse egenskapene på egne barn. Og har lyst til å være med til å påvirke andre barn som jeg har påvirket mine. Dyrke frem det beste i hver enkelt elev og hjelpe de til å bli fine eksempler på samfunsborgere en kan være stolt av.
torsdag 28. august 2008
Minne om en lærer.
Da jeg fikk oppgaven om å skrive om en lærer jeg husker godt fra min egen skoletid, dukket mange minner opp.
Da jeg og mine klassevenner begynnte som 10 åringer på sentralskolen i 5.klasse, var det en stor forandring i forhold til hva vi var vant til, hadde hatt en lærer i alle fag, og nå skulle vi forholde oss til nye lærere i alle fag. I tillegg gikk vi fra å være 11 elever på to trinn, til å være en stor klasse på 25 elever.
Jeg husker spesielt en lærer vi hadde. Han hadde en serlig evne til å få oss til å kjenne oss trygge i ukjent farvann, vi var jo ganske unge til å være borte fra hjemmet 8 timer om dagen.
Læreren hadde en kjærlighet for sitt fag, færøysk, som smittet over på elevene. Vi har på Færøyene en kultur for å lære kvad. For den som ikke vet hva det er, så er det sagn sett opp på rim i alt fra 60 vers til noen hundre. Og dette lærte vi som 12åringer sånn at vi kunne delta i dansering sammen med de voksne og synge med på historien, kan tro vi var stolte da.
Han tok oss med på turer i nærmiløet, blandt annet til en eneboer som de fleste av oss syntes var litt skummel, og som selvfølgelg viste seg å være alt annet enn det, han var derimot en forteller som kunne alt om "gamle dager".
Vi reiste på skoleturer til andre øyer, hvor vi fikk både teori og praksis, samt sosialisering. På skoleturene var alle med alle og ingen stod alene uten venner.
Læreren hadde en evne til å få alle til å føle seg på rett plass, uansett om en var et såkalt skolelys eller ikke. Dersom en ikke kunne vise styrke faglig, kunne en vise f.eks skuespillerkunsten en hadde, eller andre evner en hadde, læreren fikk det beste fram i hver enkelt elev.
Han kunne tulle med en uten at det ble ubehagelig eller føltes som mobbing (tenker her på at det i dag ikke skal så veldig mye til, før elever henger en harmløs spøk fra en lærer på "mobbeknaggen"). Selv om læreren hadde humor og kunne dra en vits, var respekten for ham stor og det var aldri tvil om hvem som var lederen i klassen.
Vi var hjemme hos ham og familien hans på klassefester, med matservering som kona stod for. Ble kjent med barna hans, og fikk boltre oss i huset med lek og sprell.
Sitter i dag med mange flotte minner om en lærer med glede for sitt fag og glede for sine "barn", som desverre ikke fikk leve til han ble en gammel mann. Slik at mange flere elever kunne fått gleden av hans fantastiske kunnskap, interesse for natur, folk og fe. Han døde kun 34 år gammel.
Vi stod igjen som fortapte får, hvem skulle fylle hans plass?
Da jeg og mine klassevenner begynnte som 10 åringer på sentralskolen i 5.klasse, var det en stor forandring i forhold til hva vi var vant til, hadde hatt en lærer i alle fag, og nå skulle vi forholde oss til nye lærere i alle fag. I tillegg gikk vi fra å være 11 elever på to trinn, til å være en stor klasse på 25 elever.
Jeg husker spesielt en lærer vi hadde. Han hadde en serlig evne til å få oss til å kjenne oss trygge i ukjent farvann, vi var jo ganske unge til å være borte fra hjemmet 8 timer om dagen.
Læreren hadde en kjærlighet for sitt fag, færøysk, som smittet over på elevene. Vi har på Færøyene en kultur for å lære kvad. For den som ikke vet hva det er, så er det sagn sett opp på rim i alt fra 60 vers til noen hundre. Og dette lærte vi som 12åringer sånn at vi kunne delta i dansering sammen med de voksne og synge med på historien, kan tro vi var stolte da.
Han tok oss med på turer i nærmiløet, blandt annet til en eneboer som de fleste av oss syntes var litt skummel, og som selvfølgelg viste seg å være alt annet enn det, han var derimot en forteller som kunne alt om "gamle dager".
Vi reiste på skoleturer til andre øyer, hvor vi fikk både teori og praksis, samt sosialisering. På skoleturene var alle med alle og ingen stod alene uten venner.
Læreren hadde en evne til å få alle til å føle seg på rett plass, uansett om en var et såkalt skolelys eller ikke. Dersom en ikke kunne vise styrke faglig, kunne en vise f.eks skuespillerkunsten en hadde, eller andre evner en hadde, læreren fikk det beste fram i hver enkelt elev.
Han kunne tulle med en uten at det ble ubehagelig eller føltes som mobbing (tenker her på at det i dag ikke skal så veldig mye til, før elever henger en harmløs spøk fra en lærer på "mobbeknaggen"). Selv om læreren hadde humor og kunne dra en vits, var respekten for ham stor og det var aldri tvil om hvem som var lederen i klassen.
Vi var hjemme hos ham og familien hans på klassefester, med matservering som kona stod for. Ble kjent med barna hans, og fikk boltre oss i huset med lek og sprell.
Sitter i dag med mange flotte minner om en lærer med glede for sitt fag og glede for sine "barn", som desverre ikke fikk leve til han ble en gammel mann. Slik at mange flere elever kunne fått gleden av hans fantastiske kunnskap, interesse for natur, folk og fe. Han døde kun 34 år gammel.
Vi stod igjen som fortapte får, hvem skulle fylle hans plass?
Abonner på:
Innlegg (Atom)